Ubehaget i litteraturen

Hvor langt kan en forfatter gå i å utlevere ekte folk?

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Arkivillustrasjon: Marvin Halleraker

Forfatter Tomas Espedal har tydeligvis benyttet sin ferske roman «Elsken» til å prosedere en voldtektsanklage mot seg selv.

«Noen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Jeg, for en morgen ble han oppringt av politiet uten å ha gjort noe galt», skriver han, med et tydelig vink til Franz Kafka og alle absurde prosessers mor.

I ettertid har Aftenposten avdekket at møtet på politistasjonen er basert på en virkelig hendelse. For et år siden ble Espedal selv anklaget for voldtekt.

«Det var feil mann som satt anklaget. Eller anklagen var falsk», konkluderer Espedal i romanen. «Jeg skrev for å kunne forsvare meg mot de ryktene som gikk», innrømmer forfatteren i ettertid.

Dermed er den betente debatten om virkelighetslitteratur i gang igjen.

Hva har forfattere og forlag lov til å publisere om ekte mennesker?

Les også

Tomas Espedal: – Den eneste som blir utlevert er jeg

Rettslig sett er det en avveining mellom to grunnleggende verdier: ytringsfrihet og privatliv.

Alle har krav på et frirom fra offentligheten, og ingen kan skrive hva som helst. Derfor er det straffbart å «krenke privatlivets fred» gjennom «offentlig meddelelse».

I praksis er ingen norsk forfatter dømt for litterær utlevering. Det eneste bokverket som er behandlet i Høyesterett, er bygdeboken «Nok innmark til ei ku».

Bygdeboken er stort sett en traust beskrivelse av livet på diverse småbruk i Tvedestrand. Men når forfatteren skriver om sin egen gård, blir det plutselig personlig.

En opprivende skilsmisse, betente barnefordelingssaker, elendig økonomistyring og «dyrehold som grenset til det vanvittige» blir detaljert utbrodert. Forfatterens ekskone kommer ikke akkurat heldig ut.

Det er drøyt å kringkaste så mye ekteskapelig bitterhet i en bygdebok. Men rettslig sett skal det mer til å krenke privatliv.

Les også

Forfatterforeningen frykter en snevrere offentlig debatt om litteratur

En rekke momenter har betydning for Høyesteretts vurdering: Hvor intim er opplysningen? Er den negativ eller positiv? Følsom? Sjikanøs? Nærgående? Nedsettende?

Enkelte avsnitt kunne riktignok «formidle et negativt inntrykk» av ekskonen. Men bygdeboken var fri for intime detaljer. Verken hun eller samlivet deres ble utlevert. Både brudd og rettssaker var allerede godt kjent i lokalmiljøet. Ingenting av dette er uvanlig, og mannens forklaring var ikke ensidig.

Boken ligger innenfor den friheten en historieforteller må ha til å beskrive deltakere i sitt eget liv, konkluderer Høyesterett.

Romanen «Bokhandleren i Kabul» har også vært tema i domstolen.

«Hun satt som en stein, livredd og lammet. Hun visste at hun ikke ville ha mannen, men måtte følge foreldrenes ønske.» Slik beskriver Åsne Seierstad frieriet mellom bokhandleren og konen hans, Suraia Rais.

Redsel og vemmelse er en naturlig reaksjon for en 16-åring som må gifte seg med en 30 år eldre mann.

Men Suraia Rais mente fremstillingen var dypt krenkende oppspinn. Hun gikk til retten – og tapte.

Bokhandlerfruen ble møtt med samme argumenter som bygdekonen:

Hun ble ikke fremstilt på en negativ måte. Opplysningene var verken intime eller sensitive, fremsto ikke som sladder, og hadde ikke noe spekulativt preg.

Begge måtte finne seg i å bli utlevert i bokform. En personlig opplevelse av å bli krenket er ikke nok.

FORSVARER SEG: «Det kan være hun er i ubalanse», skriver forfatter Tomas Espedal om en kvinne som har anmeldt hovedpersonen «Jeg» for voldtekt I romanen «Elsken». I ettertid har Espedal sagt at han skrev for å forsvare seg mot rykter. Audestad Paal

Hvilken overføringsverdi har disse sakene til tilfellet «Elsken»?

«Den eneste som blir utlevert i denne saken, er jeg», sier Tomas Espedal i et intervju med BT.

Vel. I romanen spekulerer Espedal i kvinnens motiver for å anmelde. «Det kan være hun er i ubalanse», skriver han. Romanen røper at kvinnen har forsøkt å ta livet sitt, og at hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus.

Opplysningen om selvmordsforsøk og sykdom er både utleverende, intim og nærgående, for å bruke samme uttrykk som Høyesterett.

Å slå fast at noen er i ubalanse er både nedsettende og negativt.

Espedal påstår også at kvinnens forklaring er falsk. I virkeligheten ble saken henlagt på bevisets stilling.

Falsk forklaring til politiet er straffbart i Norge. Hvis anklagen ikke er falsk, er Espedals påstand ren løgn. Formelt sett er det da en ærekrenkelse. Påstanden om hennes motiver har uansett et «spekulativt preg», for å bruke rettens formulering.

Kvinnen i Tomas Espedals roman er anonymisert, og voldtektssaken har ikke vært omtalt. Veldig få lesere vil kunne identifisere henne.

Men i Seierstad-saken understreket dommerne at falske navn ikke endrer noe som helst, og at personer med lokalkunnskap om Kabul lett ville skjønne hvilken bokhandel det var snakk om.

På samme måte som folk i litteraturmiljøet kan skjønne hvilken kvinne Espedal skriver om. Aftenposten greide iallfall å finne henne. Det holder å bli gjenkjent av en snever krets.

Les også

Frode Bjerkestrand: Forfattere har også motiver

«Denne saken endte opp i offentligheten da hun bestemte seg for å spre falske rykter om meg i Aftenposten», sier Espedal til BT.

Kvinnen har latt seg intervjue anonymt, for å korrigere påstander Espedal selv kom med i romanen. Det gjør henne på ingen måte til noen «offentlig person», som dermed skal tåle større inngrep i sitt privatliv.

«Å anmelde noen er ikke å oppsøke offentligheten», som hun sier.

Når Espedal selv fremstiller romanen som et forsvarsskrift, er det rimelig å korrigere fakta.

Forsøk på å nyansere #metoo og skrive om hvordan menn opplever beskyldninger om overgrep, kunne hatt både offentlig og litterær interesse. Men ikke slik det skjer i «Elsken».

Aftenpostens litteraturkritiker Preben Jordal mener temaet er nedrig turnert, og at romanen er drøyere enn det både Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth har skrevet.

– Litterært gjøres det ingen forsøk på å forstå eller anerkjenne kvinnens perspektiv, sier Jordal til Klassekampen.

I Bygdebok-saken fant Høyesterett det formildende at årsaksforklaringene ikke var ensidige. Det kan man ikke akkurat si om Espedals forsvarsskrift.

Romanen etterlater et inntrykk av en ustabil, hevngjerrig og upålitelig kvinne. Forfatteren derimot «hadde ingen skitne tilbøyeligheter og hadde ikke utført noe overgrep». Ingen forsøk på nyansering der. Motivet er dessuten å «forsvare seg mot rykter».

«Hvor klokt er det å bruke en roman til å prøve å renvaske seg, som et partsinnlegg i en juridisk sak», spør Jordal.

Ikke særlig klokt. Med påstander om løgn, utleverende detaljer om psykisk helse og en unyansert fremstilling av en gjenkjennelig person, beveger Tomas Espedal seg farlig nær grensen for rettsstrid, og langt over grensen for anstendighet.

Slikt bør både forlag og forfattere være forsiktig med.