Maktspillet om abortloven

Skal norske kvinner virkelig tvinges til å føde alvorlig syke barn?

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

MAKTKAMP: KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad krever at den såkalte «Downs-paragrafen» i abortlovens blir fjernet, og statsminister Erna Solberg (H) har kommet ham i møte. Det vil være et usmaklig grunnlag for en borgerlig allianse, skriver kommentator Eirin Eikefjord. Meek, Tore / NTB scanpix

Det er et velkjent fenomen: Siden verdens abortmotstandere tapte kampen om selvbestemt abort, har de brukt mye energi på å forkludre kvinners praktiske adgang til å fjerne fostre.

Nå ser vi den samme tendensen i Norge.

I spillet om norsk regjeringsmakt krever KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad at den såkalte «Downs-paragrafen» i abortlovens § 2c blir fjernet. «Alle må gi og ta», svarer statsminister Erna Solberg (H), og åpner for å legge abort i forhandlingspotten.

Hva er konsekvensen av å redigere abortloven?

ABORTKRAV: KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad mener det bør være et av partiets viktigste krav i regjeringsforhandlinger å fjerne den såkalte «Downs-paragrafen» i abortloven. Paul S. Amundsen

Retten til abort er et kompromiss mellom hensynet til mor og til det ufødte barnet. Jo lenger ut i svangerskapet, desto tyngre veier hensynet til barnet, og desto mer kreves for å få abort.

Frem til uke 12 er det kvinnen som bestemmer. Etter uke 18 må en nemnd gi sin tillatelse, og abort krever «særlig tungtveiende grunner».

«Downs-paragrafen» er en slik grunn. Paragraf 2c åpner for abort etter uke 12 ved «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom». Det kan være Downs syndrom, eller andre og mye mer alvorlige genfeil og misdannelser.

Senabort er ikke utelukket selv om sykdom forsvinner som selvstendig kriterium.

Abort kan også skje hvis svangerskap, fødsel eller omsorgen for barnet fører til «urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse» (bokstav 2 a), eller setter henne i «en vanskelig livssituasjon» (bokstav 2 b).

Det går fint an å argumentere for at et alvorlig sykt og pleietrengende barn – som kvinnen selv ikke ønsker å bære frem – er både vanskelig og belastende. Svangerskap og fødsel er en ekstrem fysisk påkjenning, og det er enda verre hvis barnet er alvorlig skadet eller dør etter kort tid.

Men hva er vanskelig? Hva er belastende?

Problemet er at disse kriteriene – i motsetning til det svært håndfaste «sykdom» – er ulne og skjønnsmessige, og at det er opp til abortnemndene å bestemme. Nemndenes folk kan ha helt ulikt syn på verdien av liv, og på hva som kvalifiserer som belastning.

En annen sak er at motivet for å fjerne 2c nettopp er omsorg for Downs-barn og motstand mot sorteringssamfunnet.

Hvis dette synet får stort nok gjennomslag til å endre deler av abortloven, kan det bli vanskelig å bruke andre deler av samme lov til å gjøre stikk motsatt.

Abort er et nødvendig onde, det er ingen ønskesituasjon for noen. Men det er engang slik at aborter skjer likevel.

Hvert år blir ca. 15.000 fostre fjernet i Norge. De fleste er friske. Knapt 200 aborter skyldes sykdom og misdannelser. Bare et fåtall av disse gjelder Downs syndrom.

Det paradoksale med å fjerne 2c er at det gir mikroskopisk utslag på abortstatistikken, samtidig som det fører til enorm belastning for noen få kvinner.

I beste fall blir veien til abort mer uforutsigbar. Mange alvorlige defekter oppdages ikke før etter uke 12. Etter det vil det ikke lenger være noen garanti for å få lov til å fjerne syke fostre. Kvinnene blir i større grad prisgitt nemndenes livssyn og velvilje.

I verste fall kan kvinner bli tvunget til å bære frem syke barn de ikke ønsker seg, og til å leve resten av livet med en tung omsorgsbyrde for mennesker som kanskje aldri vil klare seg selv.

Det er altså dette «anstendighetspartiet» KrF ønsker seg i medgift, og som statsministeren er villig til å tilby.

HØYRES LANDSMØTE: Statsminister Erna Solberg (H) sto på talerstolen under Høyres landsmøte i 2013 og argumenterte for å fjerne abortlovens § 2c. Hun ble nedstemt av et voldsomt flertall i partiet. FABRIZIO BENSCH / X90145

Det er ikke bare taktikkeri og desperat frykt for å miste makt som gjør at Erna Solberg nå åpner for å rote med abortloven.

Høyre har åpnet for å fjerne 2c helt siden 2001. På landsmøtet før valget i 2013 sto Solberg selv på talerstolen og agiterte for det.

Tung mobilisering fra Høyres kvinnenettverk gjorde at forslaget ble nedstemt med overveldende flertall. Solberg har på ingen måte noe samlet parti i ryggen i denne saken.

«Vi har et ansvar for hvilket signal vi sender til mennesker med funksjonshemninger», sa hun den gang.

Siden signaler er så viktig, burde Solberg også bekymre seg for hvilke signaler hun nå sender til eget parti, og til landets kvinner.

«Regjeringssamarbeid innebærer at alle må gi og ta», sa Solberg til VG på fredag.

Som om norske kvinners råderett over egen kropp kan legges i samme pott som riksveier og skatt og regionreform.

Seinaborter etter 2c handler ikke om vår tids higen etter perfeksjon, men at noe er alvorlig galt med et ønsket barn. Det handler ikke bare om «solskinnsbarn» og sjarmerende syndromer, men om fostre uten hjerne, trisomi 18 og barn med liten sjanse til å leve opp.

Mange velger å bære frem svært syke barn, og all respekt for det. Men en forutsetning for en sånn oppgave må være at man ønsker det selv.

Uansett hvordan man ser på abort, er det stygg og uverdig paternalisme å frata kvinner valgfrihet i tyngende livsspørsmål, og råderetten over egen kropp.

Det vil være en høy pris å betale for både regjeringsmakt og kampen mot sorteringssamfunnet, og et usmakelig grunnlag for en borgerlig allianse.