Kan Støre styre?

Det er kanskje lettare å vere sjef i Noreg enn i Arbeidarpartiet.

Publisert: Publisert:
Jens Kihl
Kommentator

Tapande trio: Isfronten mellom Trond Giske og Hadia Tajik blei umogleg å fjerne for Jonas Gahr Støre. Her er dei tre under Aps pressekonferanse i etterkant av valnederlaget hausten 2017. Heiko Junge, NTB Scanpix (arkiv)

Det er full splitt i KrF. Det er veljarkrise i Venstre. Høgre og Frp ser at regjeringsmakta kan forsvinne mellom fingrane deira. Likevel er det Arbeidarpartiet som eigentleg er i den aller, aller djupaste krisa i norsk politikk.

Gjennomsnittet av meiningsmålingane, samanstilt av nettstaden Poll of polls, viser at Ap har teke tilbake stillinga som landets største parti. Likevel er noko varig endra i partiet: Mange svært sentrale personar har brukt store delar av tida si på å kjempe mot andre i eige parti.

Partiet lid under ein fundamental mangel på tillit partifolk imellom. Fleire kjelder meiner at det vil ta lengre tid å kome ut av denne krisa enn det gjorde etter striden mellom Jagland og Stoltenberg rundt årtusenskiftet, sjølv om somme meiner at partiet er på betringas veg no.

Ei ny bok, «Alle skal ned», viser kor djupt krisa i Arbeidarpartiet eigentleg sit. Forfattarane er VGs politiske journalistar Marie Melgård og Lars Joakim Skarvøy (som, bør eg vel leggje til, er to eg også kjenner privat). Boka inneheld ingen nye skandalar eller store avsløringar, men gjev eit interessant innblikk i landets største parti.

Les også

Bøkene som kan bestemme KrFs skjebne

Jonas Gahr Støre blei valt som leiar i Arbeidarpartiet forsommaren 2014. På den tida var han landets suverent mest populære politikar. No sit Støre med handa på rattet på femte året. Der målet for Støre tidlegare var å vinne heile racet, er mange no nøgde om dei får doningen opp av grøfta.

Så kven er han, mannen som kan bli vår neste statsminister? Jonas Gahr Støres leiarstil får hard medfart i denne boka. Han vinglar, utset vanskelege problem, håpar ting går over av seg sjølv og er dårleg på å stå i stormen. Kanskje er alt dette sant, men kanskje er Støre likevel meir enn berre dei svake sidene som blir hamra inn gjennom meir enn 300 sider.

I «Alle skal ned» møter vi ikkje statsmannen Støre. Vi møter ein fyr som har sitt fulle hyre med å navigere mellom sine to nestleiarar Hadia Tajik og Trond Giske. Vel er det kjent at Jonas Gahr Støre slappar av med sveitteyoga, men det er vel avgrensa kor lenge sjølv han kan stå i spagaten.

Og dette kan verke som den største veikskapen ved Støre som leiar: Han klarer ikkje å heve seg over detaljane. Smålege stikk mellom dei to nestleiarane eller andre rivalar hamnar igjen og igjen på bordet hos partileiaren.

Les også

Morten Myksvoll: Satsar alt på Støre

Men om ein skal vurdere kva kvalitetar Støre har som leiar, høyrer også hans sterke sider med. Det er ikkje mogleg å gjere opp rekneskapen ved å berre sjå på minussida. For Støre er også mannen som kan vinne debattar mot kven det skal vere, som har djup innsikt i mange saksområde og som eigentleg er ein ganske hyggeleg fyr.

Ei av dei problematiske sidene ved boka, er den svært tunge bruken av anonyme kjelder. Fordi så mange av kjeldene ikkje er opne, er det vanskeleg å vurdere kor i partiet dei står. Likevel: Forfattarane ser ut til å leggje til grunn at det einaste rette er å følgje varslaranes perspektiv under metoo-krisa i Ap. Kanskje er dét det moralsk rette å gjere, men det ville likevel vere interessant å gjere eit forsøk på å analysere kvifor Støre ikkje einsidig tok varslarsida.

Han kan til dømes ha tenkt at det var viktig å balansere mellom dei to fløyene, slik at partiet kunne overleve den vanskelege striden. Det er ikkje eit heilt uvesentleg spørsmål for ein mann som er valt av landsmøtet for å leie partiet.

Arbeidarpartiet er ein allianse for makt. Etter krigen har partiet vore i regjering i 50 av dei 73 åra som har gått. Sjølvsagt har også Ap sine utfordrande dagar ved Kongens bord, men for ein brei allianse som Ap er det avgjerande at det er makt å fordele for at folk skal vere nøgde: Når ein sit i opposisjon, er det tvert imot tid til å grave seg ned i eksisterande og meir teoretiske konfliktar.

Der Trond Giske og Kjersti Stenseng stort sett kjem heilt einsidig dårleg ut av denne utgjevinga, går det betre for Hadia Tajik. Fleire skildringar viser henne som ei med god dømmekraft i vanskelege saker. Om ein skal tru forfattarane, er Tajik krevjande, men klartenkt.

I boka kjem det òg fram korleis ho prøvde å skubbe Støre i rett retning gjennom dei vanskelege vekene fram til Giske gjekk av som nestleiar. Det lovar godt for Aps framtid.

Løysinga for Ap kjem den dagen dei igjen kan konsentrere seg om politikken. Det er gjennom den dei kan byggje opp ein tillit som har rakna. Den løysinga kan kome 2. november, dersom KrF vel å følgje Hareide til venstre. Då kan dei også ta eit vidare oppgjer med indre ukultur i ly av viktige politiske prosessar.

Det kan godt hende at Støre blir ein betre statsminister enn Ap-leiar, slik mange av hans forgjengarar har vore det. I opposisjon blir det lett å avfeie hans engasjement for Nordområda og «havrommet» som berre prat, men i regjering kan han vise kva han meiner. I regjering får den breie alliansen høve til å styre landet i staden for å styre med kvarandre. Og kanskje greier han å frigjere seg frå smått og stort av rot i partiets indre liv.

Kva han skal finne på dersom Ap ikkje får sjansen til å gripa makta, er derimot eit godt spørsmål.

Publisert: