I begynnelsen var ordet

Offentlige virksomheter og bedrifter som strør om seg med meningstomme ord, har jeg lite til overs for.

SAMFUNNSOPPDRAG: Nav er en av flere offentlige etater som har formulert et eget samfunnsoppdrag. «Hva er dette samfunnsoppdraget – og hvor kommer det fra?», spør professor Anne Lise Fimreite. Hauge Jon

Anne Lise Fimreite
Bergenser og professor

Robust, samordning, bærekraftig og helhetlig – det finnes knapt et offentlig dokument i dag hvor ikke ett eller flere av disse ordene figurerer opp til mange ganger. Men, hva betyr de egentlig, hva beskriver de, hva er de ment å formidle? Ordene etterlater ofte leseren med rom for tolkning. Om det er bevisst eller ikke varierer, men faren for at budskapet blir meningstomt er absolutt til stede.

Mitt favorittord i denne kategorien har det siste året vært samfunnsoppdrag. Mer eller mindre alle organisasjoner, institusjoner, etater og enheter – innenfor og utenfor offentlig sektor – synes å ha et samfunnsoppdrag det flittig henvises til. Mitt eget UiB er intet unntak. Samfunnsoppdrag begrunner at virksomheter gjør som de gjør. Alt fra Statistisk sentralbyrå til Norges idrettsforbund og store mediekonsern forsvarer seg med samfunnsoppdraget når kritikken hagler.

Les også

Arven etter Aarebrot

Hva er dette samfunnsoppdraget – og hvor kommer det fra? Det er et relativt nytt ord i allmenn bruk. Et søk i alt elektronisk materiale som bøker, aviser og tidsskrift på Nasjonalbiblioteket gir i perioden 1990-99, 71 treff på ordet. I perioden 2000–10 får en 4714 treff og fra 2011 til i dag innpå 6000 treff. Det absolutte toppåret var 2008. Da ble ordet brukt 2299 ganger. Samfunnsoppdraget må kunne sies å være et barn av seint 2000-tall.

En overflatisk innholdsanalyse av hvordan samfunnsoppdrag brukes, viser at det ofte har en formulering knyttet til verdier. Slik representerer det en form for legitimering av virksomheten. Samtidig uttrykker det gjerne noe om hva en vil vurderes i forhold til. Samfunnsoppdrag likner dermed på det vi litt gammelmodig ville kalle formålsparagraf.

Nå har vi lang tradisjon for formålsparagrafer i Norge. Grunnskolen fikk sin første i 1848, og denne har sannsynligvis fungert som en mal for mange virksomheter. Kan det være denne tradisjonen som føres videre i en stadig mer omskiftelig verden og tar form av samfunnsoppdrag?

Les også

Språkrådets rettvise harme

Tidspunktet for når bruken av begrepet skjøt fart, gjør at jeg ikke helt slår meg til ro med den tolkningen. Kanskje har det som på engelsk omtales som Corporate Social Responsibility (CSR) – på norsk gjerne omsatt med samlebetegnelsen bedriftenes samfunnsansvar – noe med oppblomstringen å gjøre?

CSR er en trend som utenlands har røtter i veldedighetsarbeid, merkevarebygging og som svar på kritikk om at store virksomheter utelukkende er på jakt etter å øke sin profitt. Private virksomheter begynte å formulere såkalte oppdragsdokumenter og offentlige sektor fulgte etter. Oppdragsdokumentene viste gjerne til virksomhetenes konkrete formål og oppgaver, men la også vekt på å synliggjøre mer generelle bidrag til samfunnet som helhet.

Som stipendiat i Storbritannia tidlig på 1990-tallet, var jeg med da min veileder holdt kurs for engelske kommuner om hvordan de skulle utforme slike dokumenter. Fokuset var på å uttrykke kommunens identitet, samtidig som det ble lagt opp til å presentere politikk og tiltak – innad så vel som utad.

Les også

– Det er blitt mer stuerent å si at det kan være best å tie om menneskerettigheter.

Ideen om å formulere oppdrag har spredt seg til norsk offentlig sektor. Universitet skal gjøre verden til en bedre plass og utfordre med sin kunnskap. De fleste kommuner er til for deg. Skatteetatens samfunnsoppdrag er å sikre finansieringen av velferdssamfunnet, mens NAV skal bidra til bred deltakelse i arbeid og samfunn og til økonomisk trygghet for den enkelte.

Samfunnsoppdraget signaliserer institusjonens oppfatning av seg selv og bidrar med identitetsbygging. Men oppdraget er så godt som alltid formulert internt i virksomheten. Det litt diffuse samfunnet som man skal bidra til og gjerne også betjene, har sjeldnere noe å si.

Hvorfor bruker trauste og rimelig edruelige offentlige virksomheter der politiske vedtak og tildelingsbrev styrer virksomheten relativt detaljert, tid og ressurser på slike formuleringer? Svaret er sannsynligvis såre enkelt og er å finne i et annet av tidens mye brukte ord – synliggjøring.

Les også

By og land, klart det går an

Å være synlig oppfattes som viktig i konkurransen om oppmerksomhet og om knappe ressurser. Velformulerte og noenlunde presise samfunnsoppdrag legitimerer virksomheten overfor politikere, men også overfor deg og meg selv om vi verken vedtar noe eller skriver tildelingsbrev.

Nå har alle slike lett diffust formulerte oppdrag og trekker dem frem i forord, taler, debatter og diskusjoner når det måtte passe og når det ikke måtte passe. Bidrar det da til mer synlighet? Sannsynligvis bare i begrenset grad.

For oss som ikke har så mange ressurser å fordele, men som gjerne er avhengig av eller ønsker å komme i kontakt med disse virksomhetene, er det faktisk langt viktigere å vite hva de konkret gjør, hvilke tilbud de har og hva det kan ha å si for meg og min situasjon. Jeg tar derfor på meg «tante-Sofie-rollen» og slår et slag for betydningen av å gjøre det tydelig hvilke oppgaver som faktisk skal løses, hvordan, når og hvorfor. Mye legitimitet og synlighet vil nok komme av seg selv da.