Hotell for rikfolks kunst

Nasjonalmuseet bør være forsiktig med å gi velstående partnere lillefingeren. I verste fall stikker de av med hele hånden.

Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

BIDRAR TIL NASJONALMUSEET: Tvillingsøstrene Cecilie og Kathrine Fredriksen beskuer Bjarne Melgaards verker i London i 2012. Nå inngår de omfattende samarbeid med Nasjonalmuseet. «I avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien er det spesielt viktig at styrkeforholdet mellom partene er avklart», skriver Frode Bjerkestrand. REX / Scanpix

Da sier vi hei til sommerens første hete kulturdebatt:

En del kulturfolk er høylytt provosert over at Nasjonalmuseet i Oslo har inngått en avtale med de London-baserte tvillingsøstrene og investorene Cecilie og Kathrine Fredriksen.

Avtalen innebærer at museet og søstrene sammen bygger opp en samling med moderne, internasjonal kunst, som museet får låne. Museet skal også sette av et eget rom til samlingen.

Avtalen skal være verdt flere hundre millioner kroner, og varer i ti år. Hva som skjer etter dette, vet ingen.

Det vi vet, er at avtalen er kontroversiell. Søstrenes far er skipsreder John Fredriksen, som er en av verdens rikeste menn. I dag er han kypriotisk statsborger, bosatt i London.

Men kunstsamlingen skal først og fremst være et minne over kvinnenes mor, Inger Katharina Astrup Fredriksen, som døde i 2006.

Direktør Karin Hindsbo, som før var toppsjef for Kode-museene i Bergen, forsvarer avtalen. Hun mener den gjør at Nasjonalmuseet kan vise kunst som ellers aldri ville blitt kjøpt inn.

Les også

Trine Skei Grande skaper bekymring i Bergens kulturliv

Det enkelte andre museumsdirektører reagerer spesielt på, er en viktig paragraf i kontrakten mellom museet og Fredriksen-søstrene.

Der står det at Fredriksens selskap skal ha inntil fire representanter i gruppen som skal bestemme hva som skal kjøpes inn av kunst. Samme antall skal Nasjonalmuseet ha.

Søstrene understreker at de selv skal sitte i denne gruppen.

Kritikken er forståelig. Ingen vet hvilket kunstsyn, kompetanse eller forretningsmetoder de to søstrene Fredriksen tar med seg inn i partnerskapet.

Dersom de får avgjørende innflytelse over Nasjonalmuseets disposisjoner, kan det undergrave museets faglige autoritet. I verste fall kan de beskyldes for å mele sin egen kake.

Bak kritikken aner jeg også at det ligger innvendinger om kunstsamlingens opphav.

John Fredriksen er blitt styrtrik på å ta store sjanser med skip og mannskap. Han tjente blant annet gode penger på de høyre fraktratene i Persiabukten under krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet.

Han valgte også å frakte olje til det forhatte apartheidregimet i Sør-Afrika på den tiden.

Prinsipielt bør det ikke være noe i veien for at private sponser norsk kunst- og museumsliv. Historien er full av eksempler på velstående borgere som har overlatt sin kunst til offentligheten.

Her i Bergen hadde Kode-museene neppe vært de samme uten industrimannen Rasmus Meyers samlinger. Sølvskatten i Kode 1 er forsynt av investor Christen Sveaas.

I Kristiansand er det for tiden mye bråk rundt Kunstsiloen, som skal huse finansmannen Nicolai Tangens 2000 kunstverk.

Konflikten er klassisk: Hvor mye skal det offentlige betale for å huse rikfolks kunstsamlinger?

Les også

Kultursentraliseringen fortsetter

Slike avtaler er basert på prinsippet om gjensidig nytte. Museene får tilgang til viktig kunst, og rikingene får hus, godt stell og dekket forsikring til skattene sine, på det offentliges bekostning.

At det styrker kunsten verdi, er heller ingen ulempe for kunstens eiere.

I teorien kan dette fremstilles som et greit bytteforhold. I praksis er det flere faktorer som kan gjøre avtalen ujevn og ulekker.

For det nye Nasjonalmuseet er det spesielt viktig å trå forsiktig. Dette er ikke et vanlig galleri.

Gigantbygget i hovedstaden har vært omstridt siden første plantegning, og vil ha kostet over fem milliarder kroner når det åpner neste år.

Siden 2003 har museet vært en sammenslåing av Arkitekturmuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillingene.

Når de flytter sammen i det monumentale betongskipet i Vika, vil altså mye av vår samlede, nasjonale kulturhistorie være samlet på ett sted – cirka 400.000 gjenstander som til sammen bidrar til å definere hvem vi er.

NASJONALMUSEETS DIREKTØR. Karin Hindsbo var sjef før Kode-museene i Bergen før hun tok over på Nasjonalmuseet i 2017. Hun forsvarer naturlig nok hundremillionersavtalen med Fredriksen-familien. Rune Nielsen

I utgangspunktet trenger ikke Nasjonalmuseet Fredriksen-familiens kunst. Men avtalen har et omfang og innhold museet vanskelig kan si blankt nei til.

Museet trenger tilgang til høyprofilert kvalitetskunst, som kan dra publikum og vekke internasjonal oppmerksomhet.

Det kan igjen bidra til å legitimere statens rause investering i et nytt, nasjonalt kunstpalass.

Å invitere private givere til bords kan tross alt være bedre enn at kunsten deres ligger og støver ned i kjelleren et eller annet sted i Holmenkollåsen eller i Fredriksens bolig, The Old Rectory i Chelsea, London.

Utfordringen er å finne balansepunktet i denne alliansen.

Les også

Vi tar ikke livet av museums-Norge

Museene skal ikke fungere som hotell for storkapitalisters kunst, i påvente av verdistigning og eventuell gevinst.

Det vil svekke institusjonenes legitimitet, og i verste fall føre til at kulturpolitikerne kutter museenes budsjettposter i ren indignasjon.

Med store etterslep på vedlikehold og mangel på ressurser til utstillinger, er dette det siste norske museer trenger akkurat nå.

I avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien er det spesielt viktig at styrkeforholdet mellom partene er avklart.

For offentligheten er det opplagt at avtalen bør inneha en klausul om full åpenhet. Brukerne og politikerne må vite hvordan en så omfangsrik avtale forvaltes, hvilke kriterier som veier tyngst, og ikke minst: Hvem som skal ha siste ord.

Det bør ikke være søstrene Fredriksen.