Bergen – Norges beste kulturby

Nei, kulturminister. Bergen lider ikke av et lillebrorkompleks.

BYGGER KULTUR: – Istedenfor å ville hvile på gammel historie, er Bergen redd for å stagnere. Der Oslo bygger signalbygg og stortingsgarasjer, bygger man her kultur, skriver Petter Snare.

Eirik Brekke (arkiv)
  • Petter Snare
    Direktør ved Kode og gjestekommentator i BT

Kulturminister Trine Skei Grande (V) hevdet nylig i et leserinnlegg at også Bergen må finne seg i at landet har en hovedstad. Hun har misforstått. Bergen lever veldig godt med å ikke være Oslo. Bergen lider ikke av et lillebrorkompleks.

Bergen har en vilje til å finne seg selv på nytt og på nytt, en evne som hovedstaden verken ser eller forstår. Det er en by som på inn- og utpust tenker kultur og mennesker. Morgendag og fortid.

Byen slites mellom en intens entusiasme for, og en like intens motvilje mot, det konservative og tradisjonelle. Det skaper energi, som brukes til å skape noe nytt.

Les også

Notre-Dame herjet av brann – strukturen reddet

Jeg bor på Høyden, ved siden av universitetets realfagbygg. Hver dag går jeg ned til sentrum, forbi Frøkenstiftelsen og inn på jobb i Lysverkbygget. Jeg har noen faste vannhull på begge sider av Smålungeren og noen kulturelle avstikkere til Den Nationale Scene og Harmonien, og noen avvik til Carte Blanche og Teatergarasjen.

Det er ikke store området. Men det skjer enormt mye. På noen hundre meters radius kan mye av Bergens energi forklares.

Fortellingen om Bergen kan fort bli en klisjé, sier min venn på andre siden av kaffedisken, der jeg kjøper morgenkaffe, en synthspillende barista og antropolog. I tillegg til å være klok, er han en veldig hyggelig fyr. Men det er likevel noe mytisk og magisk med å være i Bergen, sier han, det er en nervøsitet for å bli sin egen parodi som holder byen ung.

STOR KULTURBY: – Det er ikke store området. Men det skjer enormt mye. På noen hundre meters radius kan mye av Bergens energi forklares, skriver Petter Snare.

Tor Høvik (arkiv)

Han har rett. Bergen er ung. Bergen er byen som alltid har vært fremst på musikk – Fra Grieg og Bull via Sæverud til metalmiljø og Röyksopp. Miss Tati. Et sted i Europa spiller BFO for et internasjonalt publikum. Bergen har et verdensledende dansekompani. På Skur 14 blir det øvingsrom for musikere midt i sentrum.

Når jeg kommer på jobb er utsikten fra mitt kontor Bergens fineste. En overivrig fontene i Smålungeren, Festplassen, Ole Bullsplass, Fjellveien og Fløyen.

Og Rådhuset. Dette utskjelte bygget, som mange Bergensere elsker å hate, klarer man ikke å rive, når muligheten nå byr seg. Det er jeg glad for. I Bergen river vi ikke Viksjø-bygg. Men denne modernistiske by-bautaen blir større enn seg selv, der den brøyter seg plass i et klassisk bergensmiljø.

Rådhuset blir bildet på Bergen. Tegnet i 1953, bygget i 1974 – og nå 45 år etterpå, er den en umistelig del av bybildet. Bergen gir motstand, men er villig til å utfordre seg selv og det gamle – og mer enn villig til å la seg sjarmere, overbevise og inkludere.

Den viktige – for noen smale – Bergen Assembly har åpnet en midlertidig kafé og et samlingspunkt i Rasmus Meyers Alle. På Kode var det akkurat en utstilling som blir beskrevet som «eufori som ikke får plass i kroppen» – ikke av en bergensavis, men av Klassekampen.

Universitetet har samlet alle kunstfagene i et bygg og i et fakultet, noe som gir tydelige signaler om at kunst skapes og forstås i et fellesskap og sjelden alene.

Bergen har et galleri for lydkunst. Og et galleri for elektronisk kunst. Bredden i tilbudet er imponerende.

Les også

Debatt: Vis respekt for dette bergensbygget

Innenfor min lille bergensomkrets er også Fincken. Homostedet som har ligget på samme stedet i Nygårdsgaten i 20 år. Det er endring fra de trygge stedene i byens randsone, hvor man før kunne være uten å bli gjenkjent, til å måtte gå på et utested midt i byen, hvor alle kunne se.

I en by hvor det knapt nok er mulig å snuble i en brostein uten å få det gjenfortalt dagen etter, så må dette ha vært en overgang. I dag er det vel ikke mange som bryr seg om du er homo eller ikke, men at Fincken nå er blitt en sentral bergensinstitusjon er det ingen tvil om.

Min barberer er to meter høy med firkantskjegg og tatoveringer. Han forteller om at han brygger øl, isbader, løper maraton og snakker med innlevelse om Mixed Martial Arts. Og mens jeg sitter i barberstolen og hører om alt dette som er fremmed for meg – så blir jeg stolt av å være i Bergen. Det er i disse møtepunktet byen defineres – den er til stede for alle.

Ikke bare for dem som har oppvokst med det finkulturelle, eller de som bare går på Koengen. Bergen er stor nok til å romme alt, og lite nok til at vi alle kan møtes.

Les også

BT mener: Bergensregionen fortjener en kultur-opptur

Uten at jeg har sjekket det, så må Bergen ha rekord i festivaler, biennaler, triennaler og folkefester. Det sier noe om byen at man i så stor grad investerer i «folka», som vi sier østpå. Det er noe utrolig sjenerøst, ikke bare av politikere som bevilger pengene, men også av dem som bor her, og til stadighet å ville la seg eksponere på nytt, og på nytt, mot noe nytt.

Det er dette spekteret som gjør Bergen så enestående. Mellom fjellet og fjorden har man valgt kulturen som det som binder menneskene sammen. Og det er fra dette fellesskapet, den felles forståelsen av at alle er velkomne, den overstrømmende bergensentusiasmen kommer fra. Selv fra østlendinger som meg som verken er født eller oppvekst med utsikt til Vågen.

«Nå er det vi som lever, og alles liv er mitt» skrev bergenseren Nordahl Grieg i diktet Byen. Uansett hvor mye man gjerne vil tro det, så sitter ikke patriotisme som lim på fasadene langs Bryggen. Lidenskap er noe som må skapes på nytt hver dag.

I en by som må forhandle mellom cruiselass av turister, middelalderbygg og betongbrutalisme oppstår det stadig en friksjon. Istedenfor å ville hvile på gammel historie, er Bergen redd for å stagnere. Der Oslo bygger signalbygg og stortingsgarasjer, bygger man her kultur.

Bergen er på et stadig søkende etter seg selv. Det gjør Bergen til Norges beste by.