Lex Skiprinsesse

Ingen snakker om rettssikkerhet når russerne har boler i blodet.

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

I løpet av kort tid er to norske skistjerner tatt med feil stoff innabords.
Både Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby har lagt all skyld på legene, men sånt kommer man ikke langt med i toppidretten.
Finnes det ingen rettssikkerhet?

«Jakten på jukserne har fortrengt prinsippet som gjelder for drapsmenn og sedelighetsforbrytere: det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, sier tidligere justisminister Anne Holt til VG. Hun får støtte av en rekke jurister og idrettsfolk. Dagbladets kommentator John O. Egeland roper på EMK.

Det er ikke helt søkt å dra linjer til strafferetten. Idretten har etablert et parallelt rettsapparat med eget skyldkrav, egen påtalemyndighet (Antidoping Norge) og egen ankedomstol (voldgiftsdomstolen CAS).

Det er likevel en del som skiller skiprinsesser og sedelighetsforbrytere.

Sedelighetsforbrytere kan bare dømmes hvis skyldkravet i strafferetten er oppfylt. Det betyr at de er uskyldige til det motsatte er bevist, og at enhver rimelig tvil kommer dem til gode.

En skiprinsesse som har smurt virkestoffet clostebol på leppene trenger ikke engang ha drevet bevisst doping for å bli dømt.

«Utøver plikter å sørge for at intet forbudt stoff tilføres utøvers kropp», står det i dopingreglene til Norges Idrettsforbund (NIF).

Hvis dopingprøven avdekker forbudte stoffer, kan skiprinsessen straffes, uten hensyn til skyld. I dette systemet er det ingen som bryr seg om rimelig tvil og gode unnskyldninger. Det eneste som kreves er «klar sannsynlighetsovervekt».

Med mindre Johaug kan bevise at hun er fullstendig uten skyld, risikerer hun to års utestengning. Det vil si forbud mot å delta i konkurranser og organisert trening.

Straffen øker til fire år hvis hun har vært grovt uaktsom, men kan reguleres ned til advarsel hvis skylden er ubetydelig. Det skjer for eksempel når det forbudte stoffet ikke fremgår på pakningen eller kan avdekkes gjennom et rimelig internettsøk.

Er dette fryktelig urimelig?

– Hun synes hele situasjonen er helt jævlig, sier Johaugs advokat Christian Hjort til Aftenposten.

Selvsagt synes hun det. Ingenting tyder på at stoffet hadde noen prestasjonsfremmende effekt, men likevel står både karriere, inntekter og hele skinasjonens prestisje på spill.

Regelverket er basert på et premiss om at enhver har kontroll over hvilke stoffer de putter i seg. Problemet er at toppidretten har lagt opp til et regime der utøverne er tvunget til å stole på legene. Når legene svikter, får utøverne all skyld.

Mange reagerer på at ansvaret er rent objektivt. Man er skyldig til det motsatte er bevist, og det er lite rom for gråsoner og nyanser. Klart det oppleves brutalt.

Les også

«At dette er noe Johaug bare må tåle, er et av de argumentene som bidrar til å holde liv i mobbing på skoler»

Alle parallelle systemer kommer dårlig ut hvis gullstandarden er strafferetten.

Strafferettens regler skal sikre at ingen uskyldige blir dømt. Poenget med idrettens strafferegime er at ingen jukser. Virkemidlene må nødvendigvis være ulike.

Når målet er rettssikkerhet, kreves strenge beviskrav.

Når målet er nulltoleranse mot doping, kreves rigide regler.

Fordelen med dagens system er at det er effektivt. Regelverket er krystallklart. Alle behandles likt. Det er ingen tvil om hvilke stoffer som er forbudt, og hva som er konsekvensen av regelbrudd. Systemet er altså særdeles forutberegnelig, som det heter på jusspråket.

Ordet er ikke særlig kurant på normal norsk, men kan oversettes til forhåndsvisshet. Det hersker ingen tvil om hva som gjelder. Det er også en rettsikkerhetsgaranti.

Regelverket er dessuten ikke fullstendig rigid. Straffen kan nyanseres ut fra graden av skyld, og alle avgjørelser kan ankes. For utøverne er mediestorm og stigmatisering vel så ille som de formelle sanksjonene, men sånt kan man ikke regulere seg bort fra.

«Hvis man tenker at det ikke er som Johaug og Bendiksen forklarer, hva er det da man tenker? At dette er en konspirert historie for å dekke over noe annet», spør Johaugs advokat retorisk.

Vel, det er ikke akkurat utenkelig at en som faktisk dopet seg ville laget en lignende dekkhistorie.

La oss svare med et annet retorisk spørsmål: Ville vi trodd Justyna Kowalczyk hvis hun hadde testet positivt og lagt skylden på legen og leppepomaden?

Det er noe hyklersk over at alle plutselig er så opprørt over rettssikkerheten til langrennsløperne. Det er påfallende lite snakk om menneskerettigheter når det er russerne som blir tatt med boler i blodet.

Ingen systemer er perfekte. Spørsmålet er hva som er alternativet, og hva som er konsekvensen av det.

Idretten står fritt til å innføre et like strengt skyldkrav som i strafferetten. Da ville alle blitt frikjent såfremt en lege sto parat til å ta på seg skylden.

Det ville lett dra med seg en industri av advokater, og åpne for spekulasjon i grenseverdier og unnskyldningsgrunner og smutthull.

Slik kunne nulltoleransepolitikken fort bli en vits, og toppidretten den nye skatteplanleggingen: Den med det beste juristteamet vinner.

Det er kanskje vel så treffende å se på idrettsregelverket som en privatrettslig kontrakt: Hvis du vil drive toppidrett, gjelder visse spilleregler. En av dem er nulltoleranse for doping.

Hvis du ikke følger reglene, får du ikke være med. Og husk at det er helt frivillig å delta. Det er nemlig ingen menneskerett å drive toppidrett.

Therese Johaug tatt i doping: – Jeg er helt knustHan ga Johaug sjokkbeskjeden: – Den telefonsamtalen var bare kaosAdvokat om ny Johaug-avsløring: – Vanskeligere å svelge historien hennes nåSkiforbundet risikerer millionutbetalinger til Therese Johaug