Symbolsk velkommen

Språklig kosmetikk kan være en stor nok seier for KrF.

FORHANDLINGER: Nestleder i KrF Kjell Ingolf Ropstad og statsminister Erna Solberg skal forhandle om å endre abortloven. Selv ubetydelige endringer vil være en seier for KrF.

Terje Pedersen, NTB scanpix

Det ble ikke enklere å forstå KrFs abortkrav etter at helseminister Bent Høie (H) forsøkte å forklare i VG mandag. På grunn av et imaginært homogen, har han forståelse for at abortloven bør endres. Jeg forsto KrFs syn bedre før Høyre blandet seg inn.

Det eneste som nå synes helt klart, er at Høyre ikke kan gå med på noe som strammer inn kvinners mulighet for abort etter tolvte uke. Hvis KrF og regjeringen kommer til enighet, ligger det an til en rent språklig endring i abortloven. Det gjenstår å se om noe slikt er praktisk mulig.

Hvis vi nå antar at teksten kan endres uten at det får konsekvenser for kvinner som søker abort, kan det like fullt bli regnet som et gjennomslag for KrF. Ja, det kan være vanskelig å tro på, men selv språklig kosmetikk vil bli oppfattet som en betydelig seier.

Les også

– Det gjekk rykte om ei jordmor som utførte ulovlige abortar i Bergen

Når KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad sier til NRK at en lovendring bør føre til at flere får nei, bidrar selvsagt det til å skape usikkerhet. Det er KrFs primære ønske som partiet nok vil fremme i forhandlinger, men ingenting tyder på at det kan bli oppfylt. Åpen konflikt vil ikke være dekkende for det som i så fall vil finne sted Høyre.

Og godt er det. En ting er sikkert: Hvis målet er færre aborter, er en strengere abortlov feil virkemiddel. Aldri er det blitt utført færre aborter i Norge. Loven er den samme. Hvis flere kvinner som bærer på alvorlig syke barn får nei til abort, får vi neppe et varmere samfunn, bare flere fortvilte mødre og fedre.

Men KrF kan like fullt ha et lite poeng. Abortloven handler nesten utelukkende om kvinnen. Frem til tolvte uke er det helt og fullt hennes valg. Deretter er det hennes helse og livssituasjon som avgjør om hun kan få ta abort. Ikke minst skal det legges særlig vekt på hvordan hun bedømmer sin egen situasjon.

Unntaket er paragraf 2c, som skiller syke barn fra friske. Jeg leser den som nøktern og nøytral. Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke, kan svangerskapsavbrudd skje når «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Les også

Høyre og KrFs forsøk på abortinnstramming møter kraftig motstand

Men det er ikke helt urimelig å lese loven annerledes, slik KrF gjør. I praksis er det i Norge selvbestemt også etter uke 12 om man venter et alvorlig sykt barn. Å mene at den siden av loven har problematiske sider, betyr ikke at man vil tilbake til strikkepinnene.

De som ønsker å fjerne denne setningen, tolker den som at barn med alvorlig sykdom er mindre ønsket av samfunnet og at de er mindre viktige enn friske. Når terskelen for å få abort er lavere hvis barnet er sykt, eller har flere kromosomer, strider den også mot tanken om at alle barn er like mye verd.

Fjerner man paragrafen, eller på en måte baker den inn i en av de andre formuleringene, er tanken at det sender et signal fra samfunnet om at alle barn er velkomne, uansett. Målet er å forsikre seg om at ingen føler et press til å velge vekk et barn fordi det kan ha en alvorlig sykdom.

De som velger å bære frem et alvorlig sykt eller utviklingshemmet barn skal selvsagt aldri måtte forsvare eller forklare det valget. Jeg vet ikke om et slikt press er et problem i dag, at kvinner tar abort fordi de føler et alvorlig sykt barn er uønsket i samfunnet, eller fordi det er for lite rom for det KrF gjerne kaller «annerledeshet».

Les også

Eirin Eikefjord: – Skal norske kvinner virkelig tvinges til å føde alvorlig syke barn?

Det som utvilsomt er et problem, er at foreldre til barn med utviklingshemminger og ekstra behov, ofte må kjempe for å få den hjelpen de trenger. Gjengangeren er at de må slåss for nok støtte til at barna får leve et verdig liv.

Foreldre må ofte bruke uendelig med tid på saksbehandling, til å orientere seg i systemet, skrive klager når nødvendige ressurser ikke kommer. I mange kommuner møter de treg saksbehandling og utsettelser, og argumenter om dårlig kommuneøkonomi.

Skal vi som samfunn virkelig mene at alle er like viktige, gjenstår det en hel del.

Hvis det er én ting jeg har lært gjennom i overkant mange samtaler med KrF-ere denne høsten, er det at kampen for menneskeverdet er uendelig viktig for partiet. Blant dem som ønsker å endre abortloven, er det også utbredt med et oppriktig engasjement for å hjelpe familier med ekstra utfordringer. Men den siden av saken kommer i skyggen, fordi partiet selv løfter abortsaken så høyt.

KrF har en annen politikk som faktisk signaliserer at alle barn, uansett, er like viktige. Som at tilbudet om BPA (brukerstyrt personlig assistanse) bør bli reelt i alle kommuner, at retten til spesialundervisning bør bestå og at pleiepengeordningen bør styrkes.

Ønsker man å gjøre det lettere å bære frem barn med en alvorlig sykdom, er det i denne enden man må begynne. Med å gi foreldre en troverdig forsikring om at samfunnet faktisk stiller opp, hele veien. Ikke alle kommuner kan gi en slik lovnad i dag, med ærligheten i behold.

Det blir ikke enklere å ha omsorg for et utviklingshemmet barn fordi abortloven blir endret. I talen sin la partileder-enn-så-lenge Knut Arild Hareide vekt på at ord fører til handling. Et symbolsk velkommen i abortloven er i seg selv lite verd for barna det faktisk gjelder.