Tilslørte priser
Bare legemiddelindustrien ønsker at medisinpriser skal holdes unna offentligheten. Det er åpenbart hvem som tjener på hemmeligholdet.
- Frøy GudbrandsenSjefredaktør i BT
Denne artikkelen er over fem år gammelKommentarEtter press fra legemiddelindustrien, har norske helsemyndigheter bestemt at prisen de betaler for legemidler skal holdes hemmelig. Slik blir det lettere å få rabatter på svindyre medisiner, er begrunnelsen.
Men listen over motstandere av hemmeligholdet er lang: Statens legemiddelverk, Folkehelseinstituttet, Legeforeningen, Norsk Apotekerforening og en lang rekke helseøkonomer. Den inkluderer nær sagt alle andre enn legemiddelindustrien.
Lørdag viste BT hvordan produsenten av en ny, dyr medisin mot øyesykdommen våt AMD har jobbet for å forhindre at en langt rimeligere medisin blir brukt.
Legene som har insistert på å bruke det rimelige alternativet Avastin, har spart skattebetalerne for hundrevis av millioner kroner. De ble utsatt for et stort press, over lang tid, for å gå over til det dyrere produktet legemiddelprodusenten helst ville selge.
Legemiddelselskaper ville stoppe billig medisin
Men legene kjente til prisforskjellen. De visste at behandling med Avastin er like trygg og effektiv som den rådyre Lucentis. «Et berg av bevis», slik helsesjef David Hambleton i Nordøst-England og Nord-Cumbria beskriver det. Det er ingen beviselige forskjeller i bivirkninger mellom de to legemidlene.
Konflikten om hvilken av disse to medisinene norske sykehus skulle bruke, begynte før prisene ble holdt hemmelig. Hadde dette skjedd i dag, ville det vært langt vanskeligere å avdekke.
Det er ikke bare prisen myndighetene betaler som holdes unna offentligheten. Også kost-nytte-vurderingene som Beslutningsforum for nye medisiner bruker for å bestemme hvilke medisiner norske pasienter skal få tilgang til, er hemmelige. Det skal ikke være mulig å regne seg tilbake til hva legemiddelet koster.
Resultatet er at prioriteringene norske helsemyndigheter gjør tilsløres. Offentligheten kan ikke delta i debatten om hvordan ulike pasientgrupper prioriteres, fordi beslutningene blir tatt i lukkede rom.
Eksempelet med øyemedisinen er talende: Hvis øyeavdelingen på Haukeland universitetssykehus kun skulle ha brukt den dyreste medisinen, ville utgiftene til legemidler blitt minst fem ganger så høye. Det ville nødvendigvis påvirket prioriteringen av pasienter betraktelig.
Men det er lovbrudd om helseforetakene skulle fortelle åpent hvordan de bruker pengene.
Myndighetene bestemte brått at medisinkjøp for 20 milliarder kroner kan holdes hemmelig
Helseminister Bent Høie (H) forsvarer praksisen med at det bare er slik Norge kan få rabatter på de dyreste medisinene. Naturligvis er produsentene tjent med at ingen andre kjøpere vet hvilke rabatter Norge får. Da ville andre kunne presse prisen ned til samme nivå.
Prisen norske helsemyndighetene betaler, er ofte langt lavere enn listeprisen. Det kan være tusenvis av kroner i forskjell per dose.
Men den utbredte praksisen med hemmelighold, gjør også at det er umulig å vite om myndighetene blir lurt trill rundt av legemiddelindustrien. Kanskje er norske helsetopper verdensmestere i forhandlinger. Kanskje er de det ikke.
Innkjøp av medisiner foregår ofte ikke i et fungerende marked, men i en forhandlingssituasjon der legemiddelindustrien sitter med de fleste kortene på hånden.
Så hvorfor kan ikke dette gjøres kjent for allmennheten? Fordi det tjener legemiddelindustrien at færrest mulig vet.
Verdens helseorganisasjon oppfordrer til full åpenhet. Nå kan produsentene presse land etter land, og innbille hver enkelt at de får den aller beste prisen. Det er slik deres inntjening maksimeres.
Ingebjørn Bleidvin: - Velferdsstaten er konstruert av dei friske og ressurssterke. Difor er den ofte vanskeleg å forstå for dei som treng den mest.
Det er ingenting i veien med at legemiddelprodusenter tjener penger. De tar ofte skyhøy risiko i utviklingen av nye medisiner. Forsøk og utprøving er kostbart.
Men hemmeligholdet gjør det nærmest umulig å ettergå hvorvidt helsemyndighetene gjør de riktige beregningene, om de prioriterer fornuftig, om prisene faktisk er rimelige sammenlignet med det andre land betaler.
Eksempelet med øyemedisinene viser at det er all grunn til å være på vakt når legemiddelindustrien kommer med råd. De er ikke alltid velmente. Næringsorganisasjonen Legemiddelindustrien advarte på det sterkeste mot å bruke det rimelige alternativet, fordi det skulle gi større infeksjonsfare og gi betydelig økt risiko for å miste synet. Påstandene er tilbakevist gjennom seks studier. Det er slått fast at den rimelige medisinen er like trygg.
Utgiftene til legemidler er ventet å øke kraftig. Da er det et alvorlig demokratisk problem at beslutninger om hvordan offentlige penger brukes og prioriteres blir tatt i lukkede rom.
