Idolisering i forvirringens tid

Julian Assange fremstår ikke akkurat som sannhetens hvite ridder for tiden. Det finnes viktigere helter.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Er Wikileaks-sjef Julian Assange ytringsfrihetens fyrtårn? Eller er han en selvopptatt manipulator?

Debatten om den berømte varsleren er hissig, etter at 53 kulturpersonligheter og akademikere publiserte et opprop til støtte for ham denne uken.

Det flyr sterke ord fra alle kanter. Min foreløpige konklusjon er at man kanskje bør velge sine symbolhelter med større omhu.

Underskriverne er opprørt over at Assange har mistet retten til å bruke nett og telefon fra sitt eksil i Ecuadors ambassade i London, der han har sittet siden 2012. De mener hans menneskerettigheter er krenket.

Rådgiver Eirik Løkke i den liberale tenketanken Civita mener påstandene i oppropet er «tøv», rett og slett. Her har det gått varmt.

Det kan være forståelig at Ecuadors regjering ikke ønsker at Assange skal sette nasjonens forhold til andre land på spill med Twitter- og telefonbruken sin. Å hindre mellomstatlig friksjon er diplomatiets mest inngrodde refleks.

På den andre siden er det autoritært å nekte Wikileaks-sjefen all adgang til å kommunisere til verden. Og dersom britene nekter ham nødvendig medisinsk tilsyn og hjelp, er det direkte inhumant.

Assanges rett til å ytre seg er det liten uenighet om. Debatten handler mer om hans ansvar og status som idol.

Og her er vi kanskje ved oppropsforfatternes største utfordring: Informasjon. Alt vi i dag vet om Julian Assanges liv og levnet de siste årene, gjør at han ikke akkurat fremstår som en konsekvent forkjemper for sannhet og ytringsfrihet.

Assange og ansvaret: Forfatterne mener Assange i praksis er «innesperret». Han vil riktig nok bli pågrepet av politiet hvis han forlater asylet sitt.

Men at han sitter i Ecuadors ambassade er først og fremst et resultat av hans egne valg, de han tok for å slippe å stå til rette for alvorlige overgrepsanklager i Sverige.

Assange mener at Sverige uten blygsel ville ha utlevert ham til USA, og dermed til en livstidsdom for spionasje. Den påstanden er aldri blitt bekreftet eller verifisert. Her er premisset at Sverige uten videre ville ha bøyd seg for amerikanske krav om utlevering. Det er ikke sikkert.

Assange og Russland: Den mest alvorlige kritikken mot Assange, går ut på at Wikileaks ble brukt av Russland for å hindre Hillary Clinton å bli valgt til USAs president.

At Assange skal være Russlands nyttige idiot, er naturlig nok problematisk for støttespillerne hans. De viser konsekvent til at påstandene ikke er verifisert.

Men flere faktorer peker på at Assange har knyttet seg tett til russerne. Allerede i 2012 hadde Assange nær kontakt med den russiske statens propagandakanal RT, der han fikk sitt eget show. RT og Wikileaks har hatt «et aktivt samarbeid», heter det i en amerikansk etterretningsrapport.

Mest kjent er hackingen av Demokratenes e-postservere og FBI-etterforskningen av lekkasjene på tampen av presidentvalgkampen i 2016.

I juni 2016 erklærte hackeren Guccifer2.0 at det var han som hacket Demokratenes servere. Senere har amerikansk etterretning avslørt at «Guccifer2.0» var identiteten den militære russiske overvåkingstjenesten brukte for å spre de hackede e-postene til Wikileaks, blant andre.

Allerede i november 2015 var Julian Assange klar på hvem han foretrakk som amerikansk president. Nettmagasinet The Intercept har fått tilgang til interne Twitter-samtaler, der Assange skriver: «Vi tror det er mye bedre dersom GOP (republikanerne) vinner valget». Assange er altså ingen politisk nøytral varsler.

Assange og etikken: Heltestatus handler uunngåelig om kvaliteten på personens moralske fibre.

Skal du fortjene å bli dyrket som sannhetens forsvarer, må du kunne svare for din egen etiske standard. Her sliter Julian Assange.

En ting er flukten fra voldtektsanklagene i Sverige. En annen ting er hvordan han har forholdt seg til omtale av saken i ettertid.

Dokumentarfilmen «Risk» av regissør Julia Poitras er et portrett av Assange i London-asylet. I en beryktet sekvens avfeier han voldtektsanklagene i Sverige som en «radikal, feministisk konspirasjon», og stempler de to kvinnene som lesbiske.

Før filmen hadde premiere, forsøkte Assange aktivt å sensurere den. Han ville ha scenen med uttalelsene fjernet. Poitras nektet, naturligvis. Men forsøket på sensur viser at Assange selv har et løst forhold til ytringsfriheten.

Verdenssamfunnet er for tiden plaget av politisk forvirring, der det ikke er enkelt å se hvem som til enhver tid er helt eller skurk. Fortellingen om Assange berører flere faktorer i denne gryten; Fra Donald Trumps valgkamp og falske nyheter, til Russlands autoritære utvikling og Facebook-skandalen.

Det er forståelig at isolasjonen og det selvvalgte asylet gjør Assange både sliten, frustrert og mentalt nedslitt. Men å frata ham evnen og plikten til å ta ansvar for sin egen situasjon, er likevel i overkant omsorgsfullt.

Sånn sett er det fristende å lete litt katalogen over andre, ubetingede helter, de som til daglig er usynlige. For eksempel de 262 journalistene som er fengslet i autoritære land. Regimekritikere som aldri har hatt tilgang til reell ytrings- og pressefrihet.

Den viktigste jobben for både Julian Assanges og Edward Snowdens tilhengere bør være å få slutt på USAs bruk av spionparagrafen mot fløyteblåsere på dette nivået. Varslere som dem har avslørt betydelig statlig maktmisbruk og svakheter i demokratiet.

Assange og Snowden er ikke spioner. Varslerstatus skal veie tyngst når varslersaker møter rettsapparatet.

Julian Assange har selv et betydelig ansvar for at han sitter innestengt i Ecuadors ambassade, og har inntil nylig vært godt orientert om utviklingen i Vestens politiske kaos og polarisering. Trolig har han sin lille del av ansvaret for dette og.

Derfor blir oppropet for Julian Assange et litt ustemt rop i skogen.