Alle for en – en for alle?

Alle forsvarsgreinene er så redusert at vil ha nok med sitt i krig.

REDUSERT: Forsvarets struktur er blitt redusert i størrelse i hver eneste langtidsplan siden begynnelsen av 1990-tallet, skriver forsker ved Sjøkrigsskolen Ståle Ulriksen. HANDOUT / FORSVARET

Ståle Ulriksen
Forsker på Sjøkrigsskolen

I forrige uke arrangerte Sjømilitære Samfund sitt sjømaktseminar for 16. gang. Seminaret har vært arrangert annethvert år og er en viktig møteplass og debattarena for Sjøforsvaret. Tidligere har seminaret vært holdt i Ulvik. I år ble det for første gang arrangert på Bryggen i Bergen, med rundt 400 deltakere.

Sjømaktseminaret har til tider vært noe navlebeskuende, i den forstand at veldig mye har handlet om Marinens og Sjøforsvarets interesser og utfordringer. I år var en stor del av seminaret viet fellesoperasjoner, på hvordan forsvarsgreinene kan støtte hverandre. Dette har Forsvaret slitt med i mange tiår. Det er en vanskelig og litt betent materie. Det var derfor en begivenhet da Tonje Skinnarland, sjef i Luftforsvaret, Odin Johannesen, sjef i Hæren, og Nils Andreas Stensønes, sjef i Sjøforsvaret, sammen med tidligere forsvarssjef Sverre Diesen stilte til debatt om denne tematikken.

Under Den kalde krigen var forholdet mellom forsvarsgreinene mer preget av arbeidsdeling enn av nært samarbeid.

Hæren skulle holde fronten i Troms mot sovjetiske bakkestyrker inntil allierte forsterkninger kom på plass. Sjøforsvaret skulle sikre Hærens flanke på sjøsiden slik at ikke fienden kunne lande styrker fra sjøen bak Hærens linjer. Luftforsvaret skulle slåss mot fiendtlige fly, og beskytte Hæren og Sjøforsvaret mot angrep fra luften.

Men Sjøforsvaret hadde også landgangsfartøyer som støttet Hærens avdelinger på kysten. Hæren hadde avdelinger som var spesielt øvet for operasjoner på kysten. Luftforsvaret opererte helikoptre som støttet både Hæren og Kystvakten, og maritime patruljefly som var viktige for både Sjøforsvaret og Etterretningen.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) holder sin årlige statusoppdatering på Oslo Militære Samfund. Hvordan forsvarsgreinene kan støtte hverandre er en vanskelig og betent materie som Forsvaret har slitt med i mange tiår, skriver Ståle Ulriksen. Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

Forsvarets struktur er blitt redusert i størrelse i hver eneste langtidsplan siden begynnelsen av 1990-tallet. Det har vært en tendens til at alle forsvarsgreinene etter beste evne har beskyttet det de har regnet for sine kjernekapasiteter. Dermed er de avdelingene som har ligget i grenseområdet mot de andre forsvarsgreinene blitt særlig hardt rammet.

Da Hæren måtte legge ned store avdelinger på 1990-tallet, var 3. infanteribataljon i Harstad, den avdelingen som øvde mest på amfibiske operasjoner, blant de første som røk med. I sin tur solgte Sjøforsvaret sine landgangsfartøyer, som støttet Hæren, i 2003.

I dag sliter Luftforsvaret med å levere helikoptre til Sjøforsvaret, og helikoptrene som støtter Hæren i nord skal flyttes sørover. I Heimevernet ble hele Sjøheimevernet, som har utført viktige oppdrag for Sjøforsvaret, nylig lagt ned. I Sjøforsvaret har både Kystjegerkommandoen og MTB-våpenet, avdelinger som er spesialisert for å operere i kystsonen, kommet på listen over utrydningstruede arter. Alt dette svekker Forsvaret som helhet.

Les også

Mer fra Ståle Ulriksen: Supermakten mister kreftene sine

I forrige forsvarsstudie ble det foreslått å legge ned Luftforsvarets 333 skvadron med Orion maritime patruljefly. Disse flyene er svært viktige både for Sjøforsvaret og Etterretningen. Heldigvis ble beslutningen omgjort, og den kapasiteten blir nå videreført med en ny flytype.

Etterretning er det viktigste satsingsområdet for Forsvaret i dag. Både i fred, krise og krig er det svært viktig å bygge og vedlikeholde et bilde av hva den potensielle fienden foretar seg.

Etterretning har vært et spesialfelt som har vært litt isolert fra resten av Forsvaret. Tanken nå er at alle forsvarsgreinene skal bidra til slik bildebygging og dele informasjonen med de andre. Slik skal alle få en så god forståelse av situasjonen som mulig. Det er en udelt positiv utvikling at sjefene for forsvarsgreinene prioriterer dette høyt.

Evnen til bildebygging og høy situasjonsforståelse er en forutsetning for å utnytte kostbare, langtrekkende og avanserte våpen.

Kongsbergs Naval Strike Missile (NSM) er allerede anskaffet til Marinen, og Luftforsvaret vil snart få sin versjon av dette missilet. Også Hæren vil etter hvert få langtrekkende våpen. Tanken er da at de ulike forsvarsgreinene kan støtte hverandre med langtrekkende ild.

Om Hæren skulle trenge hjelp på land skal altså både Marinen og Luftforsvaret kunne skyte på de mål som Hæren peker ut. Tilsvarende vil kanskje både Hæren og Luftforsvaret kunne støtte Marinen i et slag på kysten eller langt til havs.

Tanken er god. Realiteten er likevel at alle forsvarsgreinene er så redusert i størrelse at de i en krig antakelig vil ha nok med sitt.

Langtrekkende missiler er svært dyre, de koster 15–20 millioner kroner per stykk. Det er ingen hemmelighet at lagerbeholdningen er begrenset. Marinen vil sannsynligvis nøle med å bruke de få missilene de har på å skyte på mål på land dersom trusselen på havet er i nærheten av hva som kan forventes. Det samme vil være tilfelle med både Hæren og Luftforsvaret.

Resultatet kan da bli at alle har god forståelse for hva fienden måtte foreta seg, men at ingen forsvarsgreiner har krefter nok til å støtte de andre for å få gjort noe med det. Da blir det heller «hver for seg» enn «alle for en – en for alle». Dessverre.