22. juli-kortet

22. juli er selveste atomknappen i norsk politikk. Det skyldes oppgjøret vi egentlig ikke har tatt.

Publisert: Publisert:
Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Lik og del: Samme dag som filmen om Utøya kom på norske kinoer, skrev justisministeren at Ap setter terrorister foran sikkerhet. Lik og del, da! Foto: Skjermdump, Facebook NTB scanpix

Kalkulert eller ikke: Justisminister Sylvi Listhaug (Frp) valset rett inn i det mest betente som finnes i nyere politisk historie. Koblingen mellom Arbeiderpartiet og terror er drøy og ufølsom. Det måtte utløse reaksjoner. Og så beskyldte Jan Tore Sanner (H) Ap for å «trekke 22. juli-kortet».

Han angret etterpå, men det var ingen vei tilbake. Regjeringen hadde trykket på atomknappen.

Les også

Rollemodellen Sylvi Listhaug

Oppgjøret etter 22. juli var på mange måter en studie i anstendighet og storsinn. Hat ble besvart med kjærlighet. Angrepet skulle ikke utnyttes politisk.

Det ble en slags offisiell enighet om at terroren var et angrep på Norge, nasjonen, demokratiet. Og så gikk vi liksom videre, hånd i hånd.

Så enkelt er det jo ikke. For under ulmer raseriet og følelsene og uenigheten som ble undertrykt i rausheten og rosetogene.

22. juli-massakren er en nasjonal tragedie, men også en dypt politisk markeringssak.

Det er fortsatt splid om Anders Behring Breivik først og fremst var syk eller politisk motivert.

For dem som vil markere avstand, er det bekvemt å avskrive ham som gal. For dem som vil advare mot fryktinngytende tankegods fra ytre høyre, står sykdommen i veien.

Breivik begrunnet drapskrigen sin i et inderlig hat mot Arbeiderparti-staten. Regjeringsbygget og landsmoder Gro Harlem Brundtland var primære terrormål. De som ble henrettet på Utøya representerte fremtiden til partiet.

Jo da, vi er alle sosialdemokrater. Men angrepet var ikke først og fremst rettet mot det norske folk, det rammet Arbeiderpartiet – på en måte som nesten er umulig å fatte.

Noen synes kanskje det er på tide å gå videre, men mange i Ap og AUF sliter fortsatt med traumer og sår som aldri gror. De døde kommer aldri tilbake. Noen er faktisk mer ofre enn andre.

Les også

– Det var verken min mening eller hensikt å såre noen, skriver Listhaug. – Ikke tillitvekkende, svarer Støre.

Selv om Ap selv ikke utnyttet 22. juli politisk, ble partiet i praksis urørlig og uangripelig. Det er lavmål å sparke noen som ligger nede. Et parti i sorg fortjener fred. Enkelte opplever nok at Ap fikk et frikort, og at misnøyen med det langvarige regimet aldri fikk komme skikkelig til uttrykk.

Som Frps nestleder Per Sandberg skrev i boken «Mot min vilje» i 2013: «Det var Ap som hadde ansvaret for at 22. juli kunne skje». I boken kritiserer han den norske konsensuskulturen.

«Fremskrittspartiet ble hardt rammet av dette, og måtte skifte retorikk. Vi måtte være forsiktig og ble nærmest skremt ut på sidelinjen», fortalte han på Skavlan.

Ap-hatet var der likevel, og dermed piplet det ut i nettets avkroker. Der er det stygt.

Og i mellomtiden har det skjedd noe med den offentlige samtalen. Den kjennes råere, slemmere, mer hatsk og polarisert.

Tankegods som pleide å begrense seg til avkroker på det skitne nettet dukker opp i stuerene fora. Som på justisministerens Facebook-side.

Men midt oppi det skal vi liksom gå videre, aldri glemme, men ikke si fra. «Don’t mention the war.»

Slik blir ting liggende og ulme i en slags passiv-aggressiv trykkoker.

Les også

Ap vil stemme for mistillit mot Sylvi Listhaug; Sp og KrF i tenkeboksen

«Ap har til de grader spilt et offer etter 22. juli», sa Per Sandberg under en spørretime i Stortinget i november 2011. Det var første gang noen nærmet seg atomknappen.

«Det føles som om noen vrir en kniv i et åpent sår», sa Helga Pedersen (Ap). Hun gråt på Stortinget den dagen.

Offer-utspillet skapte store reaksjoner.

«Det var som om delar av den unge venstresida hadde fått signalet dei har venta på. Brått kunne dei fyre laus mot alle dei ein meinte kan vere med på å bere ansvaret for Anders Behring Breiviks grufulle hat», skrev Hilde Sandvik, tidligere samfunnsredaktør i BT.

Det blir aldri pent når oppdemmet raseri slippes løs.

«Folk i Ap har sett det opportunt å bruke 22. juli for å brunbeise Listhaug», sa Preben Dimmen da saken ble diskutert på Debatten torsdag kveld.

Preben Dimmen er en 19 år gammel, fullstendig ukjent Unge Høyre-leder fra Ålesund. Så vanskelig var det altså å få noen til å si høyt på NRK at Ap utnytter terroren kynisk og bevisst.

Det er vel heller slik at Ap har unnlatt å trekke inn 22. juli, av frykt for beskyldninger om å utnytte situasjonen.

Oppgjøret etter 22. juli førte med seg mye famling og feiling. Vi så hodeløse forsøk på plassering av skyld og ytringsansvar. Men Ap trakk ikke «offerkortet». De falt ikke for fristelsen til å politisere tragedien. De gjorde ikke et poeng av Breiviks fortid i Frp.

Ap bet tennene sammen og hevet seg over det. «Følelser og raseri måtte balanseres med verdighet og regjeringsledelse», som Anniken Huitfeldt skriver i Dagbladet.

Dermed forventer de – med rette – en viss anstendighet i retur.

I stedet har Listhaug trukket Ap-hatet frem i lyset. Hun har provosert det frem, og i kraft av sin rolle som justisminister har hun hvitvasket slike holdninger og gjort det til mainstream politisk debatt.

Samme dag som filmen om Utøya kom på norske kinoer, skrev justisministeren at Ap setter terrorister foran sikkerhet. Lik og del, da!

«Jeg har visst et “22. juli-kort". Kan jeg vennligst få levere kortet inn og få tilbake broren min», svarte Mona Johannessen på Twitter.

Utøya-generasjonen slo tilbake. Listhaugs ufølsomme omgang med atomknappen slapp på nytt løs et voldsomt og undertrykt raseri. Det er ikke overraskende.

Kombinasjonen av traumer og politisk engasjement er eksplosiv. Vi har aldri snakket ferdig om 22. juli. Det ligger fortsatt noe uforløst der og ulmer.

Det er nesten umulig å forholde seg analytisk til et så betent traume for folk som står midt i det. Det var for nært, for tett på, for mye følelser til å drive noen kollektiv kritisk refleksjon.

Derfor må vi slutte å late som om terroren er ferdig bearbeidet. Løsningen er å snakke mer om 22. juli, ikke undertrykke alt ubehaget. Men det må skje i kontrollerte former, ikke fordi Sylvi Listhaug snubler i atomknappen.

Publisert: