En farlig helt

Hugo Chávez er en helt for Venezuelas fattige, og for alle verdens USA-hatende raddiser. Men hva slags samfunn skaper han?

Publisert:

Bråkete musikk gjaller mellom blokkene i middelklassestrøket i Caracas, hovedstaden i Venezuela. Vi går til vinduet og ser en bil med digre høyttalere kjøre raskt gjennom gaten og svinge skarpt mot venstre. Vi hører bilen godt i flere minutter til. Klokken er ett om natten.

Min vert, en universitetslærer i 40-årene, forteller at slike biler raser rundt i Caracas til alle døgnets tider, men kun i bydeler der folk flest er motstandere av president Hugo Chávez.

Høyttalerbilene er, ifølge verten, en del av presidentens maktutfoldelse. Chávez vil minne sine fiender om hvem som bestemmer — og hindre dem i å sove godt.

Min tanke om å ringe politiet fremkaller latter både hos universitetslæreren og hans venn, som forteller at bilene kjører også der han bor. En drøy time senere kommer en ny bråkebil. Denne gangen durer den inn i gaten mot høyre.

— Hvis det virkelig er slik, hvordan vet myndighetene så nøyaktig hvor venner og fiender bor, spør jeg.

Database mot fienden

De har ventet på spørsmålet og peker oss bort til en pc. Der åpner de en database som ligger åpent på nettet, men som ikke er lett å finne uten å kjenne adressen. Den ene taster inn sitt navn. Straks popper et vindu opp, og navnet er rammet inn av et blått felt med påskriften «skrev under mot presidenten». Personnummer, gateadresse, telefonnummer og en rekke andre opplysninger vises også.

I 2004 skrev 2,4 millioner venezuelanere under på et krav om folkeavstemning om Chávez sitt lederskap, mange nok til å tilfredsstille en grunnlovsbestemmelse. Presidenten måtte holde folkeavstemningen, og vant den. Men hvem som skrev under på petisjonen er altså behørig registrert i en database, sammen med dem som ikke skrev under.

Registeret er meget brukervennlig. Med få tastetrykk kan man for eksempel sirkle inn bestemte bydeler og enkeltgater, og finne ut hvem som var mot presidenten der. Trykker man på knappen «patrioter», får man opp dem i en gate eller et kvartal som ikke skrev under.

Flittig brukt register

— Regimet vil benekte kjennskap til registeret, sier mine venner ironisk. Men «alle vet» at det brukes av Chávez' tilhengere - såkalte chavistas - til å trakassere folk som støtter opposisjonen. Det brukes visstnok også i all stillhet av statens tjenestemenn, for eksempel når noen trenger et nytt pass. De som skrev under må vente i evigheter og ty til bestikkelser. «Patriotene» får pass på to-tre uker.

Og fra registeret kan altså bråkebilene hente sine ruter. Det blir ikke siste gang jeg hører dem, men de kjører ikke i kvartalene rundt hotellet mitt. I og for seg naturlig, siden hotell Hilton i Caracas er et hovedkvarter for cubanske fagfolk Chávez har lånt av sin venn Fidel Castro. Teateret rett over gaten er en valgkampsentral for presidentens parti MVR. Hver dag strømmet tusenvis av mennesker i røde skjorter ut og inn.

Trolig vinner president Chávez valget 3. desember. Da blir det seks nye år ved makten. Målinger viser at han har støtte fra 60 prosent. Maktbasen er de fattige, og for dem har Chávez gjort en del. Helsestell og skoler er forbedret, og subsidierte basisvarer gjort tilgjengelige. Tall viser at andelen helt fattige er redusert med 6,3 prosent under Chávez.

Stem mot djevelen!

Men metodene er omstridte. En ting er at den høye veksten og hjelpen til de fattige synes å være et resultat av ukritisk innenlands forbruk av landets store oljeinntekter - altså at presidenten i stedet for å skape bærekraftig utvikling, «pisser i buksen».

Men den skarpeste kritikken rettes mot Chávez' autoritære grep. En idé har han for eksempel lånt fra sin venn, Zimbabwes president Robert Mugabe: Boligblokker og landeiendommer er konfiskert fra tidligere eiere og gitt til fattige.

Chávez legger seg ikke bare ut med middelklassen og de rike ved å ha et løselig forhold til eiendomsretten, men også ved en aggressiv retorikk. Han angriper hjemlige motstandere like hissig som han hamrer løs mot George W. Bush, og det hele forenes i valgkampslagordet: «Vota contra el diablo! Vota contra el imperio!» («Stem mot djevelen! Stem mot imperiet!»)

Helt siden 1958 har Venezuela vært demokratisk, noe som er imponerende lenge i Latin-Amerika. Men i mange år var landet preget av korrupsjon og sløsing med petroleumsrikdommene. Chávez prøvde først å ta makten som oberst i hæren med to mislykkede kupp på 90-tallet, før han ble venstrepopulist og vant valget i 1998. I 2002 var det et mislykket kuppforsøk mot ham.

Nytt Cuba?

Chávez' utrettelige kjefting mot USA, globalisering og imperialisme gleder venstreradikale verden over. Samtidig pleier han åpenlyst vennskap med folk som Castro, Mugabe og Hviterusslands president Lukasjenko, et nettverk som sto sentralt i Venezuelas mislykkede forsøk nylig på å skaffe seg en plass i FNs sikkerhetsråd.

Hugo Chávez' argeste kritikere hevder han vil skape et diktatur etter cubansk modell. I så fall gjenstår det et stykke. Jeg kunne se valgboder for opposisjonens kandidat Manuel Rosales også i bydeler dominert av chavistas . Opposisjonen får samle seg i tog og møter, selv om det statlige fjernsynet konsekvent underrapporterer dem.

Derimot kan vi frykte at Venezuela nærmer seg land som nettopp Zimbabwe og Hviterussland, der det nok holdes noenlunde frie valg, men der demokratiets reelle verdi svekkes av uhyggelig autoritære maktmetoder.

Foto: JORGE SILVA

Frank Rossavik
Kommentator i Bergens Tidende
Publisert: