Fredsprisvinneren hadde et tydelig budskap: Ikke lytt til Erik Solheim

Ukrainerne må få lov til å vinne krigen.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av BTs kommentatorer og redaktører, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Det finnes en ubehagelig sannhet om fredsavtaler: De kan bare inngås av krigsherrer.

Derfor er fredsavtaler sjelden rettferdige. De som har begått overgrep sitter ved forhandlingsbordet, og vil aldri gå med på en avtale der de stilles til ansvar for sine handlinger.

Men krig er lidelse. Jo raskere den avsluttes, jo mer lidelse forhindres, kan man argumentere.

Likevel må vi motvirke at Ukraina presses til forhandlingsbordet for å få en slutt på krigen. Det vil aldri gi en rettferdig fred for ukrainerne og for det demokratiske Europa.

Emmanuel Macrons forsøk på å stoppe Putin fra å invadere Ukraina viste seg nytteløst. Likevel ser ikke den franske presidenten ut til å lære. Siden krigen startet, har han til stadighet snakket om en fremforhandlet fred.

Forrige uke sa han til alt overmål at Russland måtte få en form for «sikkerhetsgarantier», så Putin ikke skulle føle seg truet av Nato.

Dette er holdninger vi heldigvis nesten bare finner langt ute på den mest virkelighetsfjerne fløyen av venstresiden her i Norge, blant Rødt-politikere og på nettstedet til Pål Steigan.

Men at tidligere SV-leder, utviklingsminister og FN-topp Erik Solheim forfekter mange av de samme standpunktene, er farligere. Han er det fremdeles mange som lytter til.

I mai spurte Solheim i DN om Vestens mål var å «bekjempe Putin til den siste ukrainer». Nylig skrev han samme sted at «Krigen må derfor ende med et kompromiss og mest sannsynlig et kompromiss hvor Putin beholder makten. Men dette kompromisset må også ivareta Ukrainas integritet som suveren nasjon».

At en fremforhandlet fred med Putin ikke lar seg kombinere med å ivareta Ukrainas integritet som suveren nasjon, ser han ut til å glatt overse. Og slik krigen går nå, må ukrainerne neppe kjempe til siste mann. De kan vinne.

Les også

Fredsprisvinner: – Russland ba meg takke nei til prisen

At dette kommer fra nettopp Erik Solheim, har en brutal ironi:

Gjennom mange år tidlig på 2000-tallet var Solheim fredsmegler i borgerkrigen mellom myndighetene på Sri Lanka og den tamilske frigjøringsbevegelsen LTTE. Mye tyder på at myndighetene aldri var interesserte i en reell og rettferdig fred. I stedet brukte de forhandlingene og våpenhviler til å bygge seg opp og klargjøre en offensiv.

I 2009 ble de tamilske områdene bombet og invadert. Frigjøringsbevegelsen ble knust. Så mange som 40.000 sivile kan ha blitt drept.

Hva sier Erik Solheim om dette i dag?

– Det ble en militær løsning, men nå er det heldigvis fred, sa han nylig til TV 2, da han hadde fått nytt engasjement som klimarådgiver for regjeringen på nettopp Sri Lanka.

Hvis det er denne typen fred Solheim tar til orde for også i Ukraina, får vi håpe han møter døve ører hos både den norske regjeringen og andre vestlige ledere.

I stedet bør de lytte til Oleksandra Matvijtsjuk, som mottok Nobels fredspris på vegne av ukrainske Senter for sivile rettigheter i Oslo i helgen.

– Fred oppnås ikke ved at et land som er under angrep legger ned sine våpen. Det er ikke fred. Det er okkupasjon, sa hun i et sterkt og rørende Nobelforedrag.

– Å kjempe for fred innebærer ikke å gi etter for press fra den angripende part. Det innebærer å beskytte mennesker mot den angripende parts brutalitet.

For mange ukrainere vil en fremforhandlet løsning med Vladimir Putin sannsynligvis bety at de må leve under den samme brutaliteten som mange tamiler også har levd under siden 2009 på Erik Solheims Sri Lanka.

For resten av Ukraina og Europa vil det bare bety å leve på Putins nåde, under konstant frykt for at han når som helst vil slippe helvete løs igjen.

– Den demokratiske verden er blitt vant til å gi innrømmelser til diktatorer, sa Matvijtsjuk.

Les også

Alvorlig bakteppe for årets nobelprisutdeling

– Det er grunnen til at det ukrainske folkets vilje til å motstå den russiske imperialismen er så viktig.

Vesten må sørge for at ukrainerne får det de trenger for å bite kraftig fra seg gjennom de vanskelige vintermånedene. Da kan en seier på slagmarken være innen rekkevidde, og Ukraina kan få den freden de fortjener. En fred på offerets premisser.

I motsetning til hva Erik Solheim og Emmanuel Macron later til å tro, står ikke valget mellom en lang krig og en snarlig fred, heller ikke for oss her i Vesten.

Det står, som Jan Ratsjinskij fra den russiske nobelprisvinneren Memorial, sa til Aftenposten i helgen, «mellom ubehag i dag eller katastrofe i morgen».

Med Oleksandra Matvijtsjuks ord: Dette er ikke en krig mellom to stater, men mellom to systemer: autoritarianisme og demokrati.

Den krigen kan vi ikke tape.

I ti måneder har Ukraina vist en utrolig evne til å forsvare seg mot Russland. Hvis den demokratiske verden er villig til å gi landet ubegrensede midler, er det ingen umulighet at de klarer å gjenvinne hele landet som russerne har stjålet fra dem.

Vi må gi dem tid, vi må gi dem våpen, og vi må gi dem midler til å motstå og overleve den russiske terrorbombingen.

Dette bør være vårt eneste fokus de neste månedene. Alt prat om en fremforhandlet fred er livsfarlig – for ukrainerne og for alle oss andre som verdsetter frihet og demokrati.