Skjøre heteroer

Jeg vil ikke ha din respekt fordi jeg er homo. Jeg vil ha den respekt du skal gi til alle mennesker, fordi alle er like mye verdt.

Publisert:
Petter Snare
Direktør ved Kode kunstmuseer og komponisthjem

VOLD: For 50 år siden, i 1969, begynte de homofile i New York en kamp mot politiets undertrykking, en kamp som endret historien, skriver gjesteskribent Petter Snare. Foto: TT NYHETSBYRÅN

For litt over 50 år siden, 28. juni 1969, endret historien for homofile seg. På et hjørne i Greenwich Village i New York – på homobaren Stonewall, bestemte homofile som ble trakassert av politiet seg om ikke lenger å finne seg i det, men å slå tilbake.

Og selv om mye har skjedd på 50 år og mange mener at homofili nå er fullt ut akseptert, er ikke kampen over. For meg handler ikke homosaken om aksept.

Å be om, eller gi aksept, betyr at det finnes et hierarki, der noen trenger aksept, og andre kan dele det ut. Jeg trenger ikke noens aksept. Jeg trenger ikke noens godkjenning for å eksistere.

Det å være homofil handler om å være annerledes, tenke på en annen måte, være på en annen måte. Se verden fra et annet sted. Bruke andre filtre enn det majoriteten gjør. Det handler ikke bare om sex, eller bare om å elske den man vil. Det handler også om identitet.

Det oppleves ikke problematisk å være 50 år og åpen homo i dag. For meg. Jeg møter ingen fordommer, jeg har ingen problemer med å presentere min ektemann verken på offisielle middager eller hos nye venner. Jeg møter ikke, i alle fall ikke som jeg vet om, verken glasstak eller utestenging.

Les også

– Som skeiv er du del av en sosial minoritet. Du må hele tiden forklare deg.

MINORITET: Det å være homofil handler om å være annerledes, tenke på en annen måte, være på en annen måte, skriver Petter Snare. Bildet er fra årets Pride-parade i Bergen. Foto: Eirik Brekke

Men likevel, jeg valgte å reise fra Oslo til Bergen som ung student for å tørre å komme ut av skapet. Jeg var veldig opptatt av hva folk hjemme skulle tro og mene om meg. Jeg insisterte på at alle gardiner var dratt for da jeg hadde min første kjæreste på besøk i en kjellerleilighet med små vinduer mot bakgården. Jeg kjente på skam, og var vel nærmest skuffet over at så få brydde seg da jeg kom hjem og fortalte om min legning.

Det er mulig at jeg oppfattes som mindre hetero enn jeg tror selv. Hva vet jeg? Men i alle fall – det var enkelt.

Men for mange er det ikke slik. Mange har en vanskelig oppvekst. Mange sliter med å akseptere seg selv. Mange sliter med å oppfylle forventninger fra venner og naboer og bygdemiljøer og idrettsklubber og skoleklasser.

Mange sliter med å høre homovitser, eller at noen blir kalt jævla homo. For selv om vi som samfunn er kommet langt, så er selvmordsraten blant homofile fremdeles vesentlig høyere enn for andre grupper.

Det å være homo handler selvsagt også om sex og legning. Dette må samfunnet tåle å bli konfrontert med i et Pride-tog.

Og selv om noen sier at de ikke bryr seg, eller vil vite, om hva jeg gjør bak gardinene i min egen leilighet, er det er for enkelt. Det er nettopp dette som skjer bak gardinene, man prøver å undertrykke.

Det er dette som skjer bak gardinene som gjør at noen mener vi er dømt til evig fortapelse, som gjorde at vi kunne havne i fengsel i Norge frem til 1972, og som gjør at Brunei steiner folk til døde.

Det er ikke greit å gjemme mennesker bak gardiner fordi de ikke er som alle andre. Vi må tørre å trekke fra gardinene og vise at vi finnes, og det må samfunnet forholde seg til.

FRIHET: Å forvente at et Pride skal være fullt av heteronormative antrekkskoder, er ikke et forsøk på å skape aksept for det avvikende, men å frarøve annerledesheten sin identitet, skriver Petter Snare. Foto: Rune Sævig

Når Indremisjonens Espen Ottesen mener det er hans ytringsfrihet å få lov til å si at jeg som homo er en synder, gjør han det fra et sted som handler om et majoritetsovergrep.

Når han tillater seg å si at «Men selvsagt skal vi tåle at kristne avviser at homofilt samliv er nøyaktig like bra og naturlig som ekteskapet mellom mann og kvinne», og at homofile «har en dårlig seksuell legning», har han påtatt seg en maktposisjon som skader.

Hvem ga noen retten til å sortere mellom mennesker, bestemme kvaliteten på seksuell legning eller snakke for andre enn seg selv? Det er mulig det er ytringsfrihet, men det er verken klokt eller sympatisk. Religiøse overbevisninger er på ingen måte noe som legitimerer at man kan innta en slik selvhevdet maktposisjon.

Hvis Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen synes det er viktigere at han skal slippe å forholde seg til et «uttrykk som er svært fremmedgjørende for mange» én dag i året i en parade, enn at en ungdom som vet at han eller hun er annerledes skal føle seg trygg på at hen kan leve et fullverdig liv, er det noe jeg verken aksepter eller respekter.

Det er en privatsak om du vil gå i tog eller ikke. Men velger du å gjøre et poeng av at du ikke skal gå der, har du gjort politikk av det.

Noen gjemmer seg bak at det er mye de ikke støtter i Pride. Men å forvente at et Pride-tog skal være fullt av heteronormative antrekkskoder, er ikke et forsøk på å skape aksept for det avvikende, men å frarøve annerledesheten sin identitet.

Hør her. Vi er her og vi er en del av oss, samfunnet. Vi er en minoritet, og det jeg forventer av deg, er din anerkjennelse av at samfunnet i seg selv ikke har noe med hvilket kjønn den jeg har sex med har. At samfunnet ikke skal la min legning komme i betraktning. At jeg ikke skal måtte sitte bak en gardin.

Jeg ber ikke om respekt. Du kan respektere meg for det jeg gjør, men ikke for hvilken legning jeg har. Jeg vil ikke ha din respekt fordi jeg er homo, jeg vil ha den respekt du selvfølgelig skal gi til alle mennesker, fordi alle er like mye verdt.

Og nestemann som sier at han ikke vil gå i Pride-tog eller forsvare homobevegelsen fordi han synes det blir for mye utagerende seksualitet, må vurdere om han synes at en dag i året med glade mennesker og en bar overkropp i en parade er en for høy pris å betale for få slutt på århundrer med religiøs og politisk fordømmelse, tortur, undertrykking, fengsling og nedverdigelse.

Da er det kanskje på tide å ta seg sammen.

Publisert: