Kjærlighet er ikke nok

Nynazister angriper og dreper nordmenn. Med hat må hatet møtes.

Anne Rokkan
Kommentator

– Breiviks mål var å inspirere andre. Han har lykkes. Så mye for åpenhet, demokrati og kjærlighet, skriver kommentator Anne Rokkan. Marvin Halleraker

Blant alle politiske skillelinjer, konflikter og samfunnsdebatter, er det én ting de fleste kan være enige om: nulltoleranse for Hitlers ideologi og tankegods.

Det er fint mulig å forstå folk som er bekymret for innvandring og integrering. Fremmedfrykt og rasisme er en farligere holdning, men bunner i samme resonnement.

Nazisme, derimot, ligger ikke på denne aksen. Nazisme er ikke bekymring, samfunnsengasjement eller politikk. Vi diskuterer ikke nazisme. Holder ikke døren på gløtt for dialog og forståelse.

Nazisme dyrker rent hat. Rasehat, homohat, kvinnehat. Hat mot psykisk syke og utviklingshemmede.

Vi kan ikke møte dette med kjærlighet, åpenhet og forståelse. Vi må hate tilbake.

At de fleste av oss har hatt foreldre eller besteforeldre som selv har opplevd det vi bare refererer til som Krigen, har gjort erfaringen med Nazi-Tyskland og Holocaust til vår egen. Den skal vi aldri glemme. Med Inger Hagerups udødelige ord:

De brente våre gårder, de drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden, står tusener igjen.

Det er absurd å oppleve at nordmenn i dag angriper og dreper sine medborgere med nazistisk motivasjon.

I 2011 drepte nynazisten Anders Behring Breivik 77 mennesker i rasekrigens navn.

I 2017 marsjerte en stor samling nynazister taktfast i norske gater, med uniformer og vaiende faner, for første gang siden 1945. De fikk beskyttelse av norsk politi.

Nynazister og andre høyreekstreme har drept nærmere hundre mennesker verden over, bare de siste månedene.

Oslogutten Philip Manshaus angrep nylig en rekke nordmenn. Han drepte sin egen lillesøster, fordi hun ikke var hvit. I retten på mandag gjorde han nazihilsen.

Tre andre, norske nynazister ble i forrige uke dømt for hatytringer. På den symboltunge datoen for Nazi-Tysklands invasjon av Norge, 9. april, hang nynazistene i fjor opp bannere flere steder i Kristiansand, med hakekors og teksten «Vi er tilbake».

Det finnes en rekke organisasjoner og grupper i Norge som i dag åpent og stolt bekjenner seg til Hitlers ideologi.

Den største, og farligste, kaller seg for Den nordiske motstandsbevegelse (DNM). En ondskapsfull fornærmelse mot Norges opprinnelige motstandsbevegelse fra andre verdenskrig.

Milorg og de andre «Gutta på skauen» gjorde seg til helter og martyrer for å verne om nasjonen vår. De kjempet mot den samme ideologien som DNM nå aktivt prøver å spre - mens de kaller seg nordiske patrioter.

Det er kvalmende.

Hvordan kunne dette skje? Folkens, vi har sovet i timen. Her nytter det ikke med minste motstands vei.

Etter Utøya messet vi om å møte den nynazistiske terroren med mer åpenhet, mer demokrati. Vi gikk i rosetog og viste frem toleransen vår på TV.

Etter angrepet i Bærum er vi tilbake på samme spor. Vi må vise kjærlighet, sier vi til hverandre. Stå sammen om å fordømme terroren.

Vi har glemt en ting: Vi må også bli rasende.

De brente våre gårder, de drepte våre menn.
La våre hjerter hamre, det om og om igjen.

Det er ikke lenge siden krigen. Tidsvitner og personlig berørte er fortsatt i live.

I norsk skole er pensum om andre verdenskrig overveldende, og det går ikke mange år mellom hver gang en kinosuksess skildrer nazismens grusomheter – også i Norge.

Det er riktignok ikke noe krigsmaskineri som banker på døren vår denne gangen. Nazismen dreper likevel, på nye måter.

Vi må klare å gjenkjenne denne fienden, og møte den med kompromissløs motstand.

Norske nynazister kommer i to versjoner.

En del av dem, som DNM, organiserer seg formelt, møtes fysisk, og rekrutterer medlemmer gjennom demonstrasjoner, flyers og stands.

Det er unektelig noe komisk med disse gutteklubbene. De kaller seg gjerne svulstige ting som «Odins soldater» og «Vigrid», mens de fremstiller seg selv som prakteksemplarer på den såkalte nordiske rase.

Ja så sannelig, her kommer Norges stolthet, en gjeng bleikfeite flintskaller, livredde alle kulturer som bruker hvitløk i maten.

Å avskrive dem som ufarlige er imidlertid en tabbe. Blant de norske medlemmene av DNM er mange straffedømt, i følge undersøkelser NRK har gjort.

Blant dommene finner vi knivstikking, angrep med brannbomber, ran og grov vold. Organisasjonens grunnlegger er dømt for drap.

Andre nynazister gjemmer seg på internettets mørke hulrom. Her klager de over at flyktninger er heldiggriser og at ingen damer vil ligge med dem.

Også denne gruppen må tas på det største alvor. Det er medlemmer herfra, som Breivik og Manshaus, som har stått for drapene i Norge de siste årene.

Internasjonalt ser vi at en rekke av terroristene de siste månedene har inspirert hverandre gjennom disse kanalene. Mannen som drepte 51 mennesker i moskeer på New Zealand, hedret vår hjemmelagde skamplett, Anders Behring Breivik. Herfra startet terrorbølgen.

Breiviks mål var å inspirere andre. Han har lykkes.

Så mye for åpenhet, demokrati og kjærlighet.

Jeg prøver ikke å si at knyttede never og høy puls vil overbevise nazisympatisører om heller å bli med i Røde Kors.

Men det kan kanskje bevisstgjøre nasjonen vår, både folket og myndighetene, om hva som faktisk er i ferd med å skje:

DNM skriver i håndboken for sine aktivister: «Motstandsbevegelsen er ikke pasifistisk. Vi er klar over at vi bare kan seire gjennom fysisk kamp».

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) oppgraderte nylig trusselnivået, og vurderer det nå som mulig at det vil komme høyreekstreme terrorangrep i Norge det neste året.

Regjeringen opprettet omsider en handlingsplan mot muslimhat etter angrepet på moskeen i Bærum. Det var på tide. Vi skal som kjent ikke tåle så inderlig vel.

Jeg håper dette blir starten på en massiv mobilisering mot den voksende nazismen. På dette feltet kan vi bare ikke tillate oss å være historieløse.

Står tusen andre samlet, i steil og naken tross.
Å, døde kamerater, de kuer aldri oss.