Blått pengesluk

KOMMENTAR: Tilsynelatende uløselige spørsmål lot seg løse, men det blir problemer for denne regjeringen også.

Publisert Publisert

SNART HVERDAG: Erna Solberg på vei til pressekonferansen der avtalen ble presentert mandag kveld, Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande følger på slep. Snart skal dyre løfter finansieres, og det blir ikke lett. Foto: Håvard Bjelland

iconDenne artikkelen er over seks år gammel

To seirer for sentrumspartiene dominerte mediebildet da samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble lagt frem mandag kveld.

Den ene av dem er klar: Å skjerme områder utenfor Lofoten og Vesterålen, Jan Mayen, iskanten, Mørekysten og Skagerrak fra leting etter olje og gass de neste fire årene, er viktig. Selv den sureste SV-er burde kunne erkjenne det.

Den andre seieren er ikke like klar. Det gjenstår å se hvordan formuleringene som tilsynelatende løser situasjonen for de såkalte asylbarna, omsettes i praktisk politikk.

Vi får legge til grunn at KrF-leder Knut Arild Hareides triumferende utbrudd i sakens anledning var kvalitetssikret. Likevel må vi minne om at SV trodde de hadde fått gjennom noe stort i Soria Moria-erklæringen i 2005, for senere å oppdage at det var gode grunner til at Arbeiderpartiet ville stryke de tre siste bokstavene i å «avskaffe fattigdommen».

Også andre steder i avtalen har Venstre og KrF fått gjennomslag, men da dreier det seg om saker der det ikke har vært så klare konflikter med de to blå partiene.

Høyre og Frp har fått mest. Det skulle da også bare mangle, siden de to fikk over 43 prosent av stemmene til sammen, mens sentrumspartiene fikk knappe elleve. Det er også de blå partienes seirer som koster mest penger: Kutt i arveavgift og formuesskatt, rettighetsstyrt eldresatsing og fritt behandlingsvalg. Her tårner milliardene seg opp.

Dermed ble det bare vage formuleringer om sentrumspartienes kostnadskrevende saker, kollektivtrafikk, forskning og — ikke minst - KrFs ønske om å bevare én prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand.

De fleste og hardeste slagene må kjempes om statsbudsjettet. Der fikk SV og Senterpartiet erfare hvor tunge Ap var å ha med å gjøre. KrF og Venstre vil få det like stritt med Høyre og Frp. Ja, enda verre, for nå sitter småpartiene ikke i regjeringen selv.

På den annen side: Nettopp i sentrumspartienes dyre kjernesaker - forskning, kollektivtrafikk og bistand - kan Erna Solberg og Siv Jensen knapt spare penger ved å søke alternativt flertall med Ap i Stortinget. Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide har bra kort på hånden.

Spørsmålet er snarere hvordan det nye regimet skal unngå å bli et pengesluk. Med samarbeidsavtalen har KrF og Venstre forpliktet seg til å støtte dyr blå politikk, mens det er uklart hvor pengene skal hentes.

Heldigvis, kanskje, har Erna Solberg litt å gå på ved at heller ikke alle blå kostnadsbomber er formulert helt bastant. «Lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg utredes med sikte på innføring i perioden», heter det for eksempel. Dette er et Frp-ønske Siv Jensen - som finansminister? - kommer til å måtte jobbe hardt for å få realisert.

Men på pressekonferansen mandag kveld sa Erna Solberg at arveavgiften «skal fjernes», mens det i dokumentet bare står at den skal reduseres. Glapp det litt med selvdisiplinen?

Uansett, samarbeidsavtalen synes å gi viktige avklaringer. Avtroppende statsminister Jens Stoltenberg brukte halve valgkampen på å så tvil om hvorvidt Erna Solbergs regjering ville følge handlingsregelen. I samarbeidsdokumentet står det at «handlingsregelen ligger fast».

Frp har fått inn formuleringer om økt bruk av oljepenger til investeringer, men pengebruken skal «tilpasses situasjonen i økonomien».

Nå er ikke Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide med lenger, og nå kan de begynne å bite negler

Også i klimapolitikken har det vært reist berettiget tvil om hva Frps regjeringsdeltakelse kunne føre til, men dette ser nå ikke ut til å være noe problem. Samarbeidsavtalen fastslår forvalteransvaret og føre var-prinsippet, og inneholder formuleringer om «offensiv klimapolitikk» og et mål om å «forsterke klimaforliket». Dette er honnørord, men når Frp skriver under på dem, må de sies å ha en viss substans.

Av mer konkret klimapolitikk, utenom skjermingen av nye potensielle olje- og gassfelt, står det at regjeringen skal satse på større utbygging av fornybar energi, at avkastningen fra miljøteknologifondet skal økes, at det skal gis skattefradrag for enøk-investeringer i hjemmet og satses på kollektivtrafikk.

Det står ingenting om de viktigste elementene i den rødgrønne regjeringens klimapolitikk: Regnskogsatsing, karbonfangst (Mongstad), kvotehandel og arbeid for en global avtale.

Den nye regjeringen viderefører sikkert de rødgrønnes vellykkede regnskogsatsing (det er et budsjettspørsmål). Men det kan hende vi får en nedtoning av den litt dogmatiske troen på kvotehandel og en global avtale som skal løse alt - til fordel for en mer praktisk klimapolitikk innrettet mot konkrete utslippskutt hjemme og i samarbeid med likesinnede land.

Men det meste som står i samarbeidsdokumentet mellom de fire partiene, er ikke helt klart. Og mye står det ingenting om i det hele tatt. Kulturpolitikk, for eksempel.

I går ettermiddag begynte de detaljerte regjeringsforhandlingene mellom Erna Solberg og Siv Jensen og deres folk på Sundvolden. Nå er ikke Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide med lenger, og nå kan de begynne å bite negler.

Publisert