Vestland vil, men får det ikke til

Trønderne er mye bedre enn oss vestlendinger på region- og lagbygging. Bare hør på den nye Trøndelag-sangen.

Sommerens fineste feelgood-poplåt så langt kommer nordfra, og er en sjarmklump av en sang fra området vi vestlendinger liker best å harselere over: Trøndelag.

Kanskje vi skal slutte med det. Låten «Trønder» er en erklæring om fred og fordragelighet mellom de to tidligere fylkene Nord- og Sør-Trøndelag, som ved nyttår slo seg sammen og ble til én administrativ enhet. I helgen har musikkvideoen gått viralt.

Her hos oss er Hordaland og Sogn og Fjordane på vei inn i regionreformen med sure toner og ræven først, og vi tør knapt å nynne navnet på pinligheten: «Vestland».

I habilitetens navn, jeg er halvt trønder selv. Min salige moder var fra urtrønder-bygden Melhus, rett sør for Trondheim. Men 55 år (alderen min) som vestlending gjør noe med det genetiske avtrykket og evnen til å se Trøndelag på avstand. Derfor tillater jeg meg likevel å ha meninger om temaet.

Som denne: Trønderne har en spesielt sterk lokalkulturell forankring. Som videoen til «Trønder» viser, er de et folkeslag som er svært opptatt av røtter, tilhørighet og trygghet. Og evnen til å fleipe med det.

Ta åpningen på låten. Der står seriegründer og tabloidavis-favoritt Idar Vollvik, som kanskje er mest kjent for å ha sløst vekk en milliard og litt mer etter salget av mobilselskapet Chess for noen år siden.

Her synger han: «Æ har hodet mitt på mange plassa, og latt mæ styre av for mang kompassa». Her står guttekoret i Nidarosdomen, som ikke er redd for å komme i stemmeskiftet. Her er «trauste og træge» rånere med «tennissokka».

Sangen er full av den typen selvironi, fra bart og vest til fjøs, fjell og fjord. Og det slår meg at selvironi kanskje ikke er vi vestlendingers fremste kulturelle særtrekk. Spesielt ikke hos oss som har bodd i Bergen en god stund.

For all del, de har nok å slite med i Trøndelag óg. En diger tomteskandale i Trondheim kommune, som mine dyktige kolleger i Adresseavisen har avslørt. Kjedelig vær. Trond Giske og #metoo-sakene. Gatenavn som «Hestskitveita» og «Pissveita». Jantelov og saktegående humor. Fotballklubben Rosenborg.

Men kollektiv, samarbeid og solidaritet er fremdeles gyldige verdier i Trøndelag. Kanskje litt i motsetning til vestlandske grunnstolper, som det å heie på individet fremfor kollektivet. Den ensomme manns/kvinnes kamp mot staten. Den evige utferdstrangen, som gjør oss internasjonalt orienterte, men også blaserte og bedreviterske.

Dette er kanskje grovskårne klisjeer, men det må jo være grunner til at vi ytrer oss så ulikt.

Det er lov å undre seg over mangelen på samhold og kulturell jubel over den nye Vestland-regionen. Men skepsisen har lang historie og dype røtter.

Her har vi den tidligere hovedstaden Bergen, som breier seg selvbevisst og arrogant utover, til evig ergrelse for strileomlandet, Sunnhordland, Hardanger og fylket nordafor.

Å skape et enhetlig Vestland av slike motsatser, er som å bygge et fjell av klinkekuler.

Det vi kan gjøre, er å stjele trønder-ideen, og begynne med å lage musikkvideo til det nye fylket. La meg foreslå følgende manus til videoen «Vestland vil, men får det ikke til»:

Åpning: Jan Eggum og Olav Stedje står på Ulriken i varm omfavnelse, i smoking, og synger introen på hver sin dialekt.

Første scene: Gullstrupene Aurora, Sigrid, Herborg Kråkevik og Tone Damli vandrer over Sogndalsbrua mens de synger første vers.

Klipp til Torgallmenningen, der Opera Bergen og Bergen Nasjonale Opera for en gangs skyld deltar i samme musikkstykke. Klipp til Opera Nordfjord på Eid, som viser hvordan kvalitetskultur kan skapes så langt fra storbyen.

Andre scene: Revygruppene Ausekarane og Salhusvinskvetten glir inn i andre vers i Grieghallen, med Bergen Filharmoniske Orkester i bakgrunnen, som backingband.

Klipp til undergangen ved Straxhuset, der rockelegendene i Pompel & The Pilts og sangfugl Sissel Kyrkjebø fremfører den krevende overgangen, som handler om omsorgen for de svakeste i samfunnet.

Tredje scene: Supergitarist Mads Eriksen og superpianist Leif Ove Andsnes spiller solopartiet fra terrassen på Turtagrø Hotel i Jotunheimen, mens fylkesordføreren serverer prosecco i høye glass.

Klipp til fire cruiseskip flytende i Aurlandsfjorden, som fløyter et par melodilinjer, med tilhørende utslipp av klimaødeleggende gasser. Populærorkesteret Finn-Erix står i forgrunnen i røde velurdresser og viser fingeren.

Fjerde scene: Klipp til Bybanen mellom Kokstad og Flesland, der duoen Kings of Convenience synger seg inn i tredje vers, mens aksjonsgruppen «Nok er nok» (bompenger) kjører seg fast på Flyplassveien med vogntog og lastebil, dekorert med det nye fylkessymbolet.

Femte scene: Fjerde vers og grande finale med Kygo, Alan Walker, rapper Lars Vaular og popvokalist Eva Weel Skram, henholdsvis på Brann stadion og på Fosshaugane.

Siste scene toner ut mens Balestrand-rapper Kjartan Lauritzen sakte senker begge klubbenes supporterbusser i Lustrafjorden, og sier: «Ditta var bra porno, du».

Noe sånt. Noen må skrive melodi og tekst, helst uten å bruke et par år på å krangle om hvorvidt den skal være på nynorsk eller bokmål.

Ett sted må man jo begynne. Vi må lære oss å leve med Vestland. Og med hverandre.