Metoo-domstolen

Hvis det skal bli noe oppgjør med seksuell trakassering, nytter det ikke å fortsette som før.

Svært få som blir utsatt for tafsing og seksuell hets og maktmisbruk på jobb går til domstolene med saken sin. Omkostningene er for store, sjansene for å lykkes er for små.

Nå vil regjeringen etablere et lavterskeltilbud for å gjøre noe med mørketallene. Diskrimineringsnemnda i Bergen skal bli en slags Metoo-domstol. Det er en god plan.

Hvis #metoo faktisk skal bli et tidsskille, nytter det ikke å fortsette som før.

I statsråd forrige fredag la regjeringen frem et forslag som gir Diskrimineringsnemnda myndighet til å håndheve forbudet mot seksuell trakassering gjennom å utmåle oppreisning og erstatning.

Tanken er at disse konfliktene skal løses på et lavest mulig nivå. Skjerpet «aktivitets- og redegjørelsesplikt» – kombinert med økt risiko for erstatningsansvar – skal få arbeidsgiverne til å jobbe aktivt mot trakassering. Styrket tilbud om hjelp og veiledning skal forhåpentligvis bidra til færre saker.

«Nå senkes terskelen for å si fra», lover kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V).

En av de viktigste konsekvensene av metoo-kampanjen er jo nettopp at folk sier fra om hva som foregår. Det har ikke vært så enkelt.

Metoo-sakene er ofte ord mot ord. Diffuse overtramp, lukkede rom, ingen bevis. Ledere som har hodet dypt begravd i sand, eller selv er en del av problemet. Risikoen for å sitte igjen med skyhøye advokatutgifter, en tapt sak og stemplet som «krevende medarbeider».

Det eksisterende lavterskeltilbudet er å bite tennene sammen, skifte jobb eller «velge å se fremover».

Hvis metoo-kampanjen ikke skal fisle ut i ingenting, må noe skje.

Poenget med det nye opplegget er at påstander om seksuell trakassering skal få grundig og nøytral behandling, uten risiko for personlig ruin og seige rettsprosesser.

Forskjellen er at det skal skje gratis, effektivt og uten advokater.

Da forslaget ble sendt på høring, protesterte arbeidsgivernes representanter i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Den viktigste innvendingen er rettssikkerhet. Av hensyn til forsvarlig behandling, må så alvorlige saker til domstolen, mener NHO.

Seksuell trakassering handler om ydmykende, plagsom og uønsket oppmerksomhet. «Hvordan dette skal kunne avklares på en betryggende måte, uten omfattende muntlige forklaringer fra de involverte, er vanskelig å forstå», skriver NHO i sitt høringssvar.

Er det virkelig sånn at behandlingen i nemnd går på rettssikkerheten løs?

Diskrimineringsnemnda er et såkalt domstolsliknende organ. Det betyr at den mimer en domstol, men er mer spesialisert. Sakene blir behandlet og avgjort av jurister. Nemndlederne må dessuten ha dommererfaring.

Saksbehandlingen garanterer full kontradiksjon, det vil si mulighet til å imøtegå alle påstander. Forhandlingene kan skje muntlig ved behov. Hvis bevisene ikke holder, skal nemnden henlegge saken.

Arbeidsgiveransvaret er dessuten ikke objektivt; bedriften er ikke automatisk ansvarlig bare fordi en ansatt trakasserer en annen. Hvis arbeidsgiver skal betale, kreves en eller annen form for skyld eller unnlatelse.

At nemnd kan være en fordel, betyr ikke at ordningen er perfekt.

For hva skjer når en sak om tafsing og hets viser seg å være voldtekt og overgrep? Da er det ikke så lurt at den som blir anklaget allerede har fått oversendt alle bevis. Hvordan skal det repareres?

Grensen mot straffbare forhold er et problem som må løses.

Men som Diskrimineringsnemnda selv skriver i sitt høringssvar: Dette er ikke en ny problemstilling. Andre trakasseringssaker, som nemnden allerede behandler, har ofte en glidende overgang mot strafferetten.

En annen vektig innvending kommer fra jussprofessor Jørn Øyrehagen Sunde ved UiB: Tendensen til å tappe domstolene og fylle nemndene.

«Vi oppretter én og én nemnd, og begrunnelsen for hver og én av dem er vanligvis helt grei. Problemet er at maktbalansen forskyves fra domstolene til forvaltningen, uten en eneste politisk debatt», sier han til Rett24.

Det er et godt poeng. Nedbyggingen av domstolene er et alvorlig demokratisk problem. Men det betyr ikke det at det tradisjonelle rettsapparatet er riktig kanal for metoo-sakene.

Formelt sett gir lover om arbeidsmiljø og diskriminering solid vern mot seksuell trakassering, men det avspeiles på ingen måte i rettspraksis.

Påfallende nok handler nesten samtlige rettssaker om menn som protesterer på at de fikk sparken.

I kulissene står en haug med folk som har måtte tåle sjikane og hets og tafsing mens de skulle gjøre jobben sin. De har hatt følgende muligheter: Gå til politiet. Gå til sjefen. Gå til sak. Eller la det ligge.

De fleste glir bare umerkelig inn blant mørketallene.

Hvis metoo-kampanjen skal føre til reell endring, må systemet senke terskelen for å melde fra. En Metoo-domstol i Bergen vil kunne bidra til det.