Hvem som helst kan kjøpe seg plass på bokmesser og markeringer

Norge lykkes ikke helt med sin kultursatsing internasjonalt. Her trengs det sterkere innsats.

Publisert:
Petter Snare
Direktør ved Kode og gjestekommentator i BT

STORMØNSTRINGEN: Norge var æresgjest under Den internasjonale bokmessen i Frankfurt i oktober. Fra venstre; statsminister Erna Solberg (H), kulturminister Trine Skei Grande (V), musiker Elle Marja Eira, forfatter Erika Flatland og forfatter Karl Ove Knausgård. Norge brukte ca. 53 millioner kroner på fremstøtet totalt. Foto: Heiko Junge/Scanpix

Det har gått en liten måned siden bokkassene ble pakket sammen i Frankfurt, og over 50 millioner norske skattekroner har gått til et prosjekt som tilsynelatende er fort glemt – både hjemme og ute.

Spørsmålet er om satsingen var verd pengene.

Norge har vært æresgjest på bokmessen i Frankfurt, med en tilsynelatende massiv eksponering i norsk og tysk presse.

Samtidig har det vært vist både kunst og musikk, uten at dette har vært gjenstand for samme bevissthet i norsk presse.

Det er mye norsk kultur i utlandet om dagen, men sjelden eller aldri får den oppmerksomheten det fortjener her hjemme.

Bergen Filharmoniske Orkester skal spille på en av verdens fremste scener i november, på Royal Festival Hall i London. Et av USAs beste museer skal vise Nikolai Astrup for første gang til amerikansk publikum neste år.

En norsk kunsthåndverker, Torbjørn Kvasbø skal ha en separatutstilling i en av de viktigste biennalene for kunsthåndverk: keramikkbiennalen Gyeonggi i Sør-Korea.

Dette er bare et lite utvalg.

Les også

30 minutter med landets litterære utenforby

Likevel virker det ikke som Norge lykkes med sin satsing internasjonalt. Hva er det vi gjør feil?

«Kulturens kraft», regjeringens nylig fremlagte kulturmelding, har satt av et kapittel til «internasjonale muligheter».

Trine Skei Grande sier mye om hvor viktig kulturen er, og at norsk kulturpolitikk skal ha «internasjonal gjennomslagskraft og fremje interkulturell forståing».

Men «internasjonal gjennomslagskraft» kan skapes på grunnlag av andre modeller enn at Norge som stat er i en unik posisjon til å bruke mye penger på enkeltarrangementer.

Alle kan kjøpe seg plass på messer, markeringer og evenementer, men det er ikke det samme som evig vennskap og varig kunnskap.

Først og fremst må det finnes en infrastruktur som kan følge opp satsingene internasjonalt.

For å ta et eksempel fra mitt eget felt – den visuelle kunsten. Norge er hvert annet år tilstede på Veneziabiennalen – med en norsk kunstner.

Likevel er det sjelden at den æren det er å være biennalekunstner, får varig effekt for kunstneren.

Det skyldes primært at det er et for dårlig nettverk til å fange opp, og å følge opp de kontaktene man får på de norske ambassadenes mottagelser.

Det trengs gallerier som gis mulighet til å satse internasjonalt, over tid. Internasjonale nettverk tar tid å bygge opp.

Nettverk og muligheter er person- og tillitsavhengig.

Vi må også anerkjenne at all kultur også er butikk. Gallerier og kunstnere må få lov til å tjene penger. Alle skal leve av det de holder på med, også kunstnere og gallerister.

Kunstpriser man oppnår på auksjoner i USA er veldig langt unna norsk virkelighet.

Staten må opprettholde stipender til kunstnere som gir dem anledning til å bygge karriere over tid, og den må sørge for at norske gallerier får tid og lov til å satse.

Det bør gjøres på et nivå som gjør det mulig å løfte både galleriene og samtidskunstnerne til internasjonal toppklasse. Dette koster penger.

Les også

Norge serverer kjøttkaker, samiske dikt og barnebøker. Men hva vil egentlig folk på bokmessen i Frankfurt ha?

Alle museer har krav til besøk- og egeninntjening, og da er ikke norsk kunst et åpenbart valg, verken i USA eller Kina.

Det er ingen selvfølge at hverken utstillinger Harriet Backer eller Anne Eva Bergmann vil skape store køer.

Ytterst få norske kulturinstitusjoner har mulighet til
å reise jevnlig for å bygge et nettverk. Og uten å være tilstede, så får man hverken sett det som skjer utenfor landets grenser, eller brukt tid til å fortelle om norsk kunst.

Det er en fantastisk kunst- og kulturarv vi kan vise frem – men det tar tid å få foten i døren.

Men når det lykkes, så blir det bra. Som da Hanna Ryggen ble vist for et begeistret publikum i Frankfurt.

Staten må derfor legge til rette for at Norske museer og kulturinstitusjoner får tid til å utvikle et nettverk.

Det vil gi dem muligheten til å vise annen norsk kunst enn Edvard Munch internasjonalt.

Men det handler også om å eksponere seg for internasjonale utstillinger. Institusjonene her hjemme må få mulighet til å samarbeide om utstillinger med museer i andre land. Kultursamarbeid må gå begge veier.

Vi må også ta imot flere internasjonale aktører her hjemme.

Kulturutveksling er et langt bedre grunnlag for varig samarbeid enn et ensidig press for å for å plassere et et mer eller mindre tilfeldig utvalg norsk kunst der ute.

Vi har mange flinke folk, også blant de som administrerer kunsten.

Solveig Øvstebø er direktør for en kunsthall i Chicago, Erlend Høyersten leder et museum i Århus, Birger Carlsen er kunstnerisk leder for et verdens fremste storband: DR Big Band i Danmark.

Vi har flinke organisasjoner som Norwegian Craft som stadig utvikler internasjonale relasjoner. Vi har et diplomatisk korps som er svært dedikert og med vilje til å å bistå.

Les også

Hvor ble det av Ragnar Hovland i alt ståket?

Jeg tviler på at vi er flinke nok som nasjon til å bruke disse nettverkene for å skape muligheter.

Norge må bli flinkere til å forstå sammenhengene i det internasjonale kulturfeltet, innse at varig uttelling tar tid, og at det koster penger.

Og da snakker vi ikke budsjetter på størrelse med vei og samferdsel, men mye mer enn det som settes av til feltet i dag.

Norge trenger en internasjonal kulturpolitikk som ikke handler om punktmarkeringer, men en langsikt, og gjennomsiktig plan.

Hvis ikke, forblir Norges internasjonale kultursatsinger en serie med slag i luften.

Publisert: