**Flere ganger** har det vist seg at religiøse ekstremister likevel ikke sto bak en voldshandling. I skrivende stund er det heller ikke klart hvem som utførte attentatet mot satirebladet Charlie Hebdo i Paris, selv om en gruppe knyttet til IS sendte en trussel «mot Frankrike» kort tid i forveien, og selv om en av gjerningsmennene skal ha ropt at de var Al Qaida.

For eksempel kan provokatører fra ytre høyre ha utført attentatet for å hisse opp stemningen mot Frankrikes muslimer. Det uhyggelige er at det knapt vil gjøre en forskjell. IS og andre som utøver ekstrem vold i Allahs navn, vil bare være glade til. Og er det omvendt, vil høyreekstremistene juble. Det er der vi er. Noe av det mørkeste fra 2014 fortsetter i 2015.

Kanskje finner det franske politiet de skyldige. Det er bedre enn om saken forblir like uoppklart som brannbomben mot Charlie Hebdo i 2011. Men selv om de skyldige finnes, og så skytes i kamp eller bringes for retten, blir spørsmålet fort: Hva så? Ingenting tyder på slikt har forebyggende effekt mot våre dagers terror og massedrap.

Ett hakk høyere er bildet også ganske svart: Massakren skjedde selv om også Frankrike er blitt mye mer av et overvåkingssamfunn. Innser myndighetene at denne massakren ikke kunne ha vært avverget, fordi to menn med skytevåpen alltid kan bestemme seg for å dra på drapsraid, uansett hvor omfattende overvåkingen er og hvor tunge våpen politiet har? Eller vil tragedien ende i nye, generelle tilstramminger?

Må journalister som skriver om bestemte tema i fremtiden, utstyres med voldsalarm eller livvakter?

Jeg har et dystert syn på livet, men når det virkelig er alvor, prøver jeg å finne et lyspunkt, eller i alle fall en tanke som kan lede frem mot et lyspunkt. Det er vanskelig å finne en etter dette.

Matteo Renzi må ha lett etter det samme, men hans melding på Twitter fremstår akkurat nå som en krampaktig floskel. Charlie Hebdo fortsatte ufortrødent etter brannbomben i 2011, islam forble på listen over det som ble gjort narr av, men nå spørs det om friheten vinner, i hvert fall i rue Nicolas Appert i Paris’ 11. arrondissement.

Hvis Charlie Hebdo forsvinner, føyes bladet til en lang liste. Det er etter hvert mange som ikke våger å karikere eller på annen måte kritisere islam. Hvem vil overhodet våge etter dette?

Man kan gjerne forvente at alle verdens moderate muslimer — enda en gang og sterkere enn før - reiser seg mot IS’ og andre gruppers barbari. Igjen: Det er bedre at det skjer enn at det ikke skjer. Men også her er spørsmålet om det hjelper. Folk som villig skjærer hodet av hjelpearbeidere, eller som jubler i sosiale medier over at det skjer, interesserer seg neppe for snusfornuftige demonstrasjonstog.

Det er fort gjort å tenke at det eneste som hjelper, er den rene våpenmakt. Da er det i seg selv et nederlag, og dessuten et nederlag som heller ikke nødvendigvis leder til en seier.

Likevel, og i bunn og grunn: Matteo Renzis tanke om at friheten seirer over volden, er også mitt eneste håp. Om jeg akkurat nå ikke tror på den, hjelper det inntil videre å late som om jeg tror på den.

Renzi holder til i samme by som pavekirken. Katolisismen er gjenstand for hyppige karikaturer, ikke minst i italienske medier. Det skulle bare mangle: Religion er makt, både i storpolitikken og i familien. Makt skal kunne kritiseres, også med spottende tegninger.

Tanken om frihet - ytringsfrihet - handler i denne konteksten om at det samme må gjelde islam. Det er denne tanken som ble undergravd blant annet av ayatolla Khomeinis dødsdom mot Salman Rushdie i 1989, på grunn av romanen «Sataniske vers»; av de voldsomme reaksjonene på Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer i 2006, og av angrepene på Charlie Hebdo i 2011 og nå.

Jeg er altså ikke særlig optimistisk, men om ikke annet har Bergens Tidende nå valgt å publisere de omstridte tegningene fra Charlie Hebdo. Det er et lite bidrag til å holde håpet i live.