Glemselens glør

KOMMENTAR: De siste øyenvitnene bør fortelle alt, mens de kan.

Publisert Publisert
  • Frode Bjerkestrand
    Kulturredaktør i BT

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

iconDenne artikkelen er over seks år gammel

I Tysklands storbyer henger for tiden tankevekkende plakater med tittelen "Operation Last Chance". Det er den jødiske menneskerettighetsorganisasjonen Simon Wiesenthal-senteret, som kanskje for siste gang ber om hjelp til å finne de 60 gjenlevende naziforbryterne fra Annen verdenskrig.

Plakatene henger der som historiske punktum og tankestreker. De viser at en epoke snart er ugjenkallelig over, at de siste ansvarlige for uhyrlige massemord er i ferd med å gå ut av tiden.

Men de er også en siste oppfordring til ikke å glemme. Plakatene sier at de siste øyenvitnene må snakke nå; de siste som kan gi hendelsene substans, relevans og ansikt kan ikke bare forsvinne, uten at vi får vite hva de har sett.

Annen verdenskrig er en del av vår kollektive hukommelse. Problemet er at hukommelsen forvitrer, og primærkildene er i ferd med å dø ut.

Til fødselsdagen i år forærte min gamle far meg et par bøker. De er fylt til randen med bilder fra hjembyen Kristiansund, denne idylliske samlingen knauser ut mot kysten av Nordmøre.

I disse bøkene finnes også groteske bilder av en komplett ødelagt norsk småby. Den 28. april 1940 fant tyskerne det for godt å teppebombe Kristiansund, trolig for å ødelegge flukten for den norske kongefamilie og regjering. Hele 800 av byens 1300 bygg ble lagt i grus, seks mennesker ble drept.

Og midt i dette bomberegnet flyktet min far, ni år den gangen, sammen med sine søsken og min bestemor. Det virker absurd at denne brutale dramatikken kan ha rammet generasjonen rett før meg.

Mens jeg leser bøkene, kjenner jeg på en gryende frykt for at alle disse historiene bare skal fordampe, glippe ut av hendene på oss, bli til støv og glemte fotografier. Jeg vil ikke at konteksten, miljøskildringene, observasjonene, følelsene – alt som kan gi den rå historien menneskelig mening, skal forsvinne.

En periode var det svært lite hipt å være opptatt av "krigen og sånn", ikke minst i min egen bransje. Det er fremdeles litt vondt å tenke på diskusjonene som gikk den gangen; at Annen verdenskrig var for spesielt interesserte, at den ble klassifisert som irrelevant gnål, og ble omsluttet med overbærende hånflir. Det var som om dypere historisk interesse ble forvekslet med patetisk nostalgi.

Forsvinner den kollektive hukommelsen, står vi med føttene i løse luften

Jeg syns det er i ferd med å endre seg, også her på huset. Den genuine fascinasjonen over selve dramatikken, at det skjedde akkurat her, at det finnes levende mennesker som kan fortelle om det, er i ferd med å våkne.

Krigsgenerasjonens barnebarn begynner kanskje å se nærheten i alt som skjedde; at det kanskje finnes en oldemor som satt i kjelleren under Holen skole da Laksevåg ble bombet sønder og sammen den 4. oktober 1944.

Kanskje var det en grandonkel som sto på kaien da dynamittbåten "Voorbode" eksploderte ved Festningskaien den 20. april samme år, eller kanskje noen av jødene som ble sendt til dødsleiren Auschwitz den 26. november 1942 bodde i naboleiligheten på Møhlenpris.

Kollega Helle Aarnes' sterke historier om "Tyskerjentene" er et strålende eksempel på hvordan fortellingene kan løftes opp og få ny relevans. De viser at det fremdeles finnes mennesker, hendelser og intense drama som ennå ikke er omtalt.

Kanskje de er mer forståelige nå, enn for 70 år siden. Skammen som omsluttet mange av fortellingene, er i ferd med å fordampe.

Min bestefar Steinar var maskinist, og dro til sjøs den gangen det å krysse verdenshavene var som å reise til en annen planet. Det var den gangen skipene gikk på kull, og sjøfolkene var borte minst ett år i slengen.

Under første verdenskrig ble bestefars skip torpedert av tyskerne i Den engelske kanal. Utrolig nok kom bestefar fra forliset med livet i behold; han ble plukket opp av engelskmenn som tilfeldigvis var i nærheten.

Bestefar måtte ta seg hjem til Kristiansund på egen hånd og for egne penger, via London, Newcastle og Bergen. Årsaken til dette var at rederiet hjemme i Norge mente at bestefars ansettelsesforhold opphørte idet skipet gikk ned.

Slik ble bestefar en av mine store helter da jeg vokste opp. Ikke bare fordi han var en overlever og eventyrer, men også fordi fortellingen etter hvert fikk relevans på så mange andre nivåer.

Den sa meg noe om kommunikasjon, om vilje, og ikke minst om et helt annet arbeidsliv – og om grenseløst kyniske og hjerteløse arbeidsgivere. I tillegg sa den noe om hvor skjørt livet er, og hvordan historiens tilfeldigheter gjør at jeg sitter her i dag.

På den måten fikk bestefars fortelling en overbygning, som ikke minst viser meg hvor enorm utviklingen i Norge og verden har vært siden 1914 og der omkring.

Nå i valgkampen er livene våre inndelt i fireårsbolker, og politikk handler om å opprettholde levestandard, sykelønn, rentefradrag og vår posisjon som klodens kremkake.

Historiene om hvordan vi kom hit, havner naturlig nok i bakgrunnen. Det er som om Norge går inn i en lykkelig tilstand av amnesi.

Jeg håper tilstanden ikke blir permanent. Forsvinner den kollektive hukommelsen, står vi med føttene i løse luften. Har vi ingen kollektiv hukommelse, mister vi evnen til å forstå hvor ufattelig privilegerte vi er i dag. Da mister vi også ydmykheten som skal til for å gjøre oss rausere og klokere.

De som fremdeles husker, bør fortelle historiene sine. Alle sammen. Før det er for sent.

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Tre av fire toppsjefer sykmeldt på grunn av «uforsvarlig arbeidsmiljø»

  2. – Frå tid til anna prøver dei å få meg tilbake. Eg svarer det same kvar gong.

  3. Her herjer ungdommene på bussen. - Vi har ikke noe å stille opp med

  4. Politiaksjon ved hotell i sentrum

  5. – Då eg sat der, med eit alvorleg sjukt foster i magen, slo morsinstinktet inn

  6. – Livet mitt var i fare. KrF kjemper mot loven som kunne ha hjulpet meg.