Politi og politikk

Kritikken mot politiet øker. Det er en politisk sak.

Sjur Holsen

DE VANSKELIGSTE SPØRSMÅLENE: To minutter etter at politiet ankom Utøya var Anders Behring Breivik tatt. Burde politiet vært der før? Og hvor mange liv kunne da vært spart? Debatten vil før eller senere handle om det politiske ansvaret for beredskapen. JAN BJERKELI, REUTERS (arkiv)

MYE AV DET vi krangler om i politikken handler om hva som skal være statens oppgaver, og hva som ikke skal være det. I grove trekk: Høyresiden vil ha mindre stat, venstresiden mer.

Men du finner knapt et menneske som vil være uenig i at det er statens oppgave – statens viktigste oppgave – å gi borgerne trygghet. Tanken om et privat politi eller et privat forsvar tiltaler ingen.

SLIK ER KONTRAKTEN: Vi borgere oppgir noe av vår frihet til staten, mot at staten passer på oss. Til den oppgaven er statsmakten gitt et voldsmonopol, som innebærer at politiet under gitte, nøye spesifiserte forutsetninger kan utøve makt. Legitim makt.

Anders Behring Breiviks grusomme idé var å utnytte den tilliten vi normalt føler til politiet, og begå sine ugjerninger kledd i politiets uniform. Det må ha skapt en forvirring og en serie med illusjonsbrudd på Utøya som vi knapt kan forestille oss.

NÅ STÅR TILLITEN til politiet foran nye prøvelser. For nesten daglig kommer det frem opplysninger som tyder på at politiet kanskje ikke gjorde en god nok jobb – eller var satt i stand til å gjøre en god nok jobb — under aksjonen mot Anders Behring Breivik på Utøya.

Og - verst av alt - at gal tidsbruk og gale beslutninger kan ha kostet liv. Spørsmålene er mange, og de er vanskelige. Det har oppstått en vond og nagende tvil som samfunnet må til bunns i, uansett hvor mye tid og ressurser det vil kreve.

ER DET RIKTIG at Anders Behring Breivik ringte og ville overgi seg 28 minutter før han ble tatt? Hvorfor brukte politiet så lang tid på å rykke ut? Hvorfor ble den første, tungt bevæpnede politipatruljen som kom til Utøya satt til å observere og skaffe informasjon, heller enn å følge instruksen om å gå inn i en situasjon der «skyting pågår»? Hvorfor ventet patruljen 17 minutter på Delta-troppen fra Oslo?

Hvorfor ba ikke politiet om helikopterassistanse? Hvorfor ble det ikke trukket på forsvarets ressurser og personell? Hvorfor valgte politiet å bruke en uegnet båt, og hvorfor tok de ikke raskeste veien fra land? Hvordan kan det ha seg at privatpersoner risikerte livet fra småbåter rundt Utøya, mens politiet nølte med å gripe inn?

LENGE VAR DET IKKE riktig lov å reise disse spørsmålene. Vi har vært igjennom en tung, kollektiv sorgprosess, og det har virket nærmest krenkende å kritisere myndighetene, fordi landets politiske ledelse har vært en del av den samme nasjonale sorgen.

Utenlandske medier begynte alt de første dagene å stille kritiske spørsmål til den norske beredskapen, men fant ingen klangbunn her hjemme. Først nå begynner vi å komme etter, etter at det verste sjokket og de mørkeste sorgreaksjonene begynner å legge seg.

Det har virket nærmest krenkende å kritisere myndighetene, fordi landets politiske ledelse har vært en del av den samme nasjonale sorgen.

FLERE PÅRØRENDE har snakket med ungdommer som ble drept på Utøya etter at Anders Behring Breivik skal ha ringt og ønsket å overgi seg, og etter at politiet var på plass på landsiden. Hva disse pårørende føler i dag, er det vanskelig å forestille seg.

Men det er ikke vanskelig å se for seg at fortvilelsen og sorgen deres kan slå over i sinne. De forventer klare svar, og at noen står frem og tar ansvar, for å kunne få fred. Som bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen sa til NRK onsdag: «De siste 15 minuttene er et mareritt for de pårørende».

SÅ ER DET samtidig riktig og viktig at politiet i første fase får samlet inn all informasjonen. Feilslåtte, forhastede konklusjoner må unngås. Og det er vesentlig, som psykiater Lars Weisæth skrev i Aftenposten tirsdag, å stagge «behovet for tidlig personifisering av ansvar», noe som kan føre til en farlig stor belastning på enkeltpersoner i en tragedie som denne.

Det gjør det desto viktigere å få belyst om det har forekommet en systemsvikt i beredskapen, for eksempel når det gjelder samarbeidet og kommunikasjonen mellom ulike politidistrikter – et velkjent problem for det norske politiet. Vi må selvsagt også få frem sikrere kunnskap om hvilke dilemmaer politiet sto overfor, hvordan de selv opplevde den kaotiske virkeligheten på åstedet, hvilken informasjon de hadde og hvilke ordrer de fikk.

BISTANDSADVOKAT John Erik Nygaard sier til VG at det er for tidlig å komme med kritikk, men at klientene hans - de etterlatte til en jente som ble drept etter at Behring Breivik skal ha ønsket å overgi seg - vil vite hvordan politiet håndterte saken. Han peker også på et annet ømtålig spørsmål som de etterlatte ønsker å vite mer om: Hvordan AUFs ansvarlige håndterte situasjonen på Utøya.

Hvis tvilen rundt politiarbeidet får tilta uten at politiet kommer opp med beroligende svar, vil Utøya-tragedien bli et spørsmål om lederansvar, og om politisk ansvar. Det vil berøre politiet, og det vil i siste instans også involvere justisminister Knut Storberget, som har sittet med det politiske ansvaret for politiets beredskap i seks år. Regjeringen kan ikke skjule seg bak en undersøkelseskommisjon som først vil konkludere om et år.

Hvis tvilen rundt politiarbeidet får tilta uten at politiet kommer opp med beroligende svar, vil Utøya-tragedien bli et spørsmål om lederansvar, og om politisk ansvar

TRAGEDIEN PÅ UTØYA var så unik i sin karakter og så enorm i omfang at vi ikke må tro at den kunne vært unngått. Ikke minst de av oss som er prinsipielt kritiske til mer overvåking, må lære oss å leve med en usikkerhet som aldri lar seg helt avskaffe.

Men tragedien er samtidig en grusom påminnelse om hvor viktig det er at beredskapen for uventede katastrofer er mest mulig til å stole på, og at det er et politisk kjerneansvar å se til at så er tilfelle.

Vi må spørre oss selv hvor sårbare det er lov å gjøre seg som nasjon. Det kan bli en tung prosess, med flere skjebnetunge svar.

Diskuter saken under: