For frisk og for farlig

Breivik er fortsatt en gedigen sikkerhetstrussel. Dermed må han tåle ekstreme soningsforhold – mens han venter på neste rettsrunde.

Publisert Publisert

NEDERLAG: Anders Behring Breivik tapte i lagmannsretten, etter først å ha vunnet på ett punkt i tingretten. Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Anders Behring Breivik har sikkert tunge tider på cellen. I januar kolliderte rettssaken hans med den spektakulære Eirik Jensen-saken. Narsissisten gikk dermed glipp av betydelig medieoppmerksomhet. Onsdag tapte han mot staten på alle punkt.

Borgarting lagmannsrett mener risikoen for spektakulær vold er høy, og at det strenge soningsregimet er nødvendig. Han har dessuten ikke tatt skade av isolasjonen.

Breivik er altså for frisk og for farlig til at retten griper inn. Inntil videre.

Breivik mener soningsforholdene er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), og har saksøkt staten for brudd på artikkel 3 og 8. Artikkel 3 beskytter mot umenneskelig og nedverdigende behandling, artikkel 8 sikrer blant annet respekt for privatliv, familieliv og korrespondanse.

Utfallet i saken var langt fra åpenbart. Det kunne gått begge veier. Rettspraksis er fragmentarisk og gir liten generell veiledning. Spørsmålet om EMK er krenket, baserer seg på dommernes mest diffuse paradegren; en bred, skjønnsmessig helhetsvurdering. Juss blir sjelden mer wishy-washy enn det.

Det er dermed ingen overraskelse at Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett kom til vidt forskjellige konklusjoner. Tingretten mente at soningsforholdene bryter med artikkel 3, mens lagmannsretten ga staten fullt medhold. (Begge instanser mener retten til privatliv er ivaretatt). Årsaken er at dommerne har vektet momentene ulikt.

Momentene som skal vektlegges tar utgangspunkt i rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Det er et puslespill av faktorer, blant annet en samlet vurdering av soningsforholdene, risikovurderingen som begrunner dem, varighet, helsemessige konsekvenser og myndighetenes intensjon.

Den totale belastningen må veies mot hensynet til sikkerhet. Begrensning i sosial kontakt er en sentral del av vurderingen.

Det er bred enighet om at isolasjon er skadelig og må være tidsbegrenset. Breivik har ikke hatt noe kontakt med andre innsatte på fem og et halvt år. Han snakker riktignok med ansatte, fengselsprest og besøksvenn og har tilgang til medier og underholdning, men alle møter foregår bak en glassvegg. Advokaten får han snakke med gjennom en gitterport.

Oslo tingrett kalte Breiviks soningsregime «en lukket verden». Tingrettsdommer Helen Andenæs Sekulic mente de sikkerhetsmessige aspektene hadde tatt overhånd.

Graden av isolasjon var verken akseptabel eller nødvendig. Breiviks «mentale sårbarhet» var ikke tatt hensyn til. Tingretten trakk også frem de rutinemessige nakenundersøkelsene under tiden på Ila som en pinlig, unødvendig og ydmykende ekstrabelastning. Retten kunne ikke forstå hvorfor fellesskap med andre innsatte skulle være umulig, eller hvorfor glassveggen ikke ble fjernet.

Lagmannsretten legger betydelig større vekt på sikkerhetsrisikoen. Det er fortsatt høy fare for grenseløs, alvorlig vold fra Breivik. Det er også fare for at andre innsatte vil prøve å drepe ham. Sterke samfunnsmessige hensyn tilsier derfor omfattende sikkerhetstiltak, mener dommerne.

Lagmannsretten mener riktignok at det er ekstraordinært og belastende at Breivik ikke får være sammen med sine medfanger. Men det er ikke klare tegn på isolasjonsskade, og dommerne legger vekt på at Kriminalomsorgen har gjennomført omfattende tiltak for å kompensere.

Lagmannsretten kritiserer riktignok Kriminalomsorgen på flere punkt, men kritikkverdig behandling er ikke nok til å bryte menneskerettighetene. Soningsforholdene har samlet sett vært nødvendige for å ivareta sikkerheten, og det foreligger verken umenneskelig eller nedverdigende behandling, mener de tre dommerne.

Anders Behring Breiviks tap mot staten er bare enda et skritt på den seige veien mot EMD i Strasbourg. Staten er en ankevillig motpart, og Breivik har allerede varslet at han tar saken til Høyesterett. Slik sikrer han seg flere år med fornyet oppmerksomhet. Ironien er at de endeløse rettssakene og klagerundene sannsynligvis motvirker nettopp slike isolasjonsskader som kunne sikret ham medhold i retten.

Selv om søksmålet er drevet frem av Breiviks utømmelige sug etter anerkjennelse, er det interessant for flere med en avklaring i Høyesterett eller Strasbourg. Saken er viktig og prinsipiell. Den handler om forholdet mellom straff og samfunnsvern, og hvordan Norge behandler dem som soner under særlig høyt sikkerhetsnivå.

At to rettsinstanser har vurdert samme sak så grunnleggende forskjellig, viser hvor skjønnsmessig og vanskelig det er å veie sikkerhet og belastning opp mot hverandre.

Et helt sentralt spørsmål er hvor lenge folk kan holdes isolert og avsondret fra genuin sosial kontakt. Det står fortsatt ubesvart. EMD har godtatt langvarig isolasjon tidligere, men gir ingen fasitsvar.

Den kurdiske PKK-lederen Öcalan sonet alene på en øy i over ti år. Han hadde verken tilgang til kommunikasjon eller TV. EMK artikkel 3 var krenket i en periode, men Tyrkia ble ikke dømt. Polen ble dømt selv om høyrisikofangen Piechowicz kun var på sikkerhetsavdeling i litt over to år. I hans tilfelle var cellen kameraovervåket hele døgnet, og han fikk sjekket anus hver gang han beveget seg ut av cellen.

Hvor går grensen for Anders Behring Breivik? På et eller annet tidspunkt må regimet rundt ham opp til vurdering. I teorien kan han sitte i fengsel resten av livet. Ingen kan holdes isolert så lenge.

Publisert