Problemet med klimaproblemet

Hvis vi skal tro den greske mytologien, er menneskeskapte klimaendringer ikke et nytt fenomen.

HANDLINGSLAMMELSE: Vi kan ikke med sikkerhet peke ut verken en direkte årsak eller en direkte virkning. Rent psykologisk har vi dermed et problem. Resultatet er handlingslammelse, skriver filosof og musiker David Chelsom Vogt. Bildet er fra høstens flom i Nye Sædalsveien. Foto: Eirik Brekke

  • David Chelsom Vogt
    Filosof og musiker
Publisert:

Phaeton, som var menneske, men sønn av solguden Apollon, var overmodig og bønnfalt sin far om å få styre hestene som trekker solen over himmelhvelvingen. Forutsigbart nok mistet Phaeton kontrollen og styrtet mot jorden da han fløy over Nord-Afrika.

Området han svidde av ble til Saharaørkenen. Deretter snudde han vognen altfor krapt, og da han kom over de nordlige landene, var han så langt fra jorden at vi siden har måttet tåle kalde temperaturer her oppe.

For å stoppe katastrofen, sendte Zevs en ildkule mot Phaeton og styrtet
ham i døden.

Les også

– Havenes situasjon er dramatisk

Dagens klimaendringer har en langt mer kompleks årsak og en tilsvarende vanskelig løsning.

Det finnes ingen direkte årsak, ingen enkelthendelse som utløser den globale oppvarmingen vi nå opplever. Mens det for grekerne var ett menneskes hybris som hadde skylden, er det i dag menneskehetens hybris – vår felles prioritering av egne behov utover naturens begrensninger - som forårsaker den globale oppvarmingen.

Heller ikke virkningene av dagens klimaendringer er direkte og entydige.

Sommerens tørkeperiode og høstens ekstremvær er statistisk sett forårsaket av klimaendringene. Men sikre kan vi ikke være. Det kan jo være at akkurat denne tørken ville skjedd uansett, og akkurat denne stormen ville herjet uansett.

Nettopp her ligger problemet med klimaproblemet. Vi kan ikke med sikkerhet peke ut verken en direkte årsak eller en direkte virkning. Rent psykologisk har vi dermed et problem. Resultatet er handlingslammelse.

Vår psykologi er slik at vi enkelt gjenkjenner direkte årsaker, og reagerer instinktivt på direkte farer, som trusselen om et militært angrep. Vi har mye vanskeligere for å gjenkjenne systemiske årsaker, der en rekke medvirkende faktorer i et komplekst system til sammen forårsaker en virkning, uten at en enkelthendelse kan sies å være utslagsgivende.

Men systemiske årsaker er like reelle som direkte årsaker. Det er reelt, for eksempel, at økonomisk ulikhet fører til mer kriminalitet, at lite nedbør fører til høye strømpriser, at reklame og kroppspress bidrar til spiseforstyrrelser hos unge, at foreldres utdanning påvirker barnas skoleprestasjoner. Men disse systemiske årsakssammenhengene er komplekse, og dermed ikke instinktivt erfarbare.

Ifølge den kognitive lingvisten George Lakoff er her også en forskjell mellom høyre- og venstresiden.

Venstresiden er generelt mer opptatt av systemiske årsaker, særlig de sosiale og økonomiske strukturene som påvirker våre handlingsmønstre. Høyresiden er «opptatt av individet», som det heter, og ser i større grad samfunnsfenomener som direkte forårsaket av individuelle valg.

De politiske løsningene er deretter: Skolemat og leksehjelp versus karakterer og fritt skolevalg, for å sette det på spissen.

På klimaområdet kan vi ikke finne direkte årsaker, og Lakoffs teori kan dermed bidra til å forklare hvorfor klimafornekting nesten utelukkende er et høyresidefenomen.

Les også

Det er betre å ete raudt kjøtt frå Breim, enn avokado frå Chile

Forskjellene må imidlertid ikke overdrives. Her er det snakk om tendenser i hvordan man forstår verden. Direkte årsaker er uansett mest iøynefallende for oss alle. Og på klimaområdet slår dette ekstra uheldig ut: Årsakene til problemet er systemisk, mens tiltakene får direkte innvirkning på lommeboken og på vår livsstil.

Tenk på egne klimatiltak: Dropper man en sydentur av hensyn til klimaet, vil effekten på klimaet være umerkelig, mens tanken på turen som ikke ble noe av henger igjen.

Slik er det med alle tiltak: Nedsiden ved klimatiltakene er langt mer iøynefallende enn oppsiden, som jo først vil inntreffe årevis i fremtiden, i form av klimaendringer som ikke materialiserer seg – og det er selvfølgelig ekstra vanskelig å erfare at noe ikke skjer.

Heldigvis har noen kloke hoder kommet opp med en løsning som snur denne dynamikken.

Forslaget om Klimaavgift til fordeling (KAF), fra blant andre årets nobelprisvinner i økonomi, William Nordhaus, er genialt nettopp fordi det utnytter vår tendens til å prioritere direkte fremfor systemiske årsaker.

KAF innebærer at inntektene fra klimaavgifter fordeles likt og settes inn på bankkontoen til alle borgere, i stedet for å sluses inn i statsbudsjettet der ingen direkte erfarer dem.

De som forbruker lite vil få mer utbetalt enn de selv betaler i avgifter. I Canada, der KAF innføres nasjonalt fra våren av, regner man med at to tredjedeler av familier vil tjene på systemet. Og selv de som taper på det vil antakelig legge mer merke til at de får en tusenlapp inn på kontoen en gang i måneden enn at visse ting har blitt dyrere.

Pengene som går ut er systemisk forårsaket – de ligger innbakt i prisen på varer og tjenester. Pengene som kommer inn er direkte forårsaket – grønne tall på kontoutskriften, takket være klimapolitikken.

Forrige gang vi hadde klimaproblemer var det Zevs som ordnet opp. Nå behøver vi politikere med tilsvarende handlekraft. Omstillingene vi står overfor krever en mangedobling av hittil upopulære avgifter. Det vil hjelpe om vi kan snu oppfatningen om dem.

Problemet med klimaproblemet handler nemlig også om hvordan vi tenker.

Les også

Vi har ikke tid til å vente på demokrati

Les også

Det svartnar for oss

Les også

Norge har aldri hatt en mer ambisiøs klimapolitikk