72 minutter

Den rystende filmen om Utøya er egentlig en nøktern gjengivelse av det som skjedde 22. juli. Virkeligheten er mye verre.

Plutselig er vi tilbake på Utøya.

Lyden av sommerdag. Teltleiren. Vafler med syltetøy. Ungdommer som bader, griller og løser verdensproblemer. Og skudd. Panikk. Flukt. Død.

Historien om sommerparadiset som ble et inferno er blitt gjenfortalt før, av mange. Jeg hørte den i rettssal 250 i Oslo tingrett.

Under rettssaken viste aktor Svein Holden et kart med røde, kalde linjer. Langs Kjærlighetsstien, over Stoltenberget, ned i Bolsjevika. Et kart over drapsferden som etterlot seg 69 døde ungdommer.

Selv med rettsalens saklige virkemidler var det umulig å sitte der uten å kjenne på følelsen av å bli jaget.

Den gangen hadde alle Anders Behring Breivik i øyekroken. Rettsaken handlet om ham, terroristen. Erik Poppes film handler om ungdommene. Det er en styrke.

Poppe ble heldigvis ikke fristet til å ta i bruk de sterkeste virkemidlene. Terroristen skimtes bare som en skygge i horisonten. Vi hører skudd, men ser ingen våpen. Poppe spekulerer ikke, han overdriver ikke og han politiserer ikke. Det var verre i virkeligheten.

I den grad det er mulig, er filmen en nøktern gjengivelse av den verste massakren i norgeshistorien. Likevel – eller kanskje også derfor – er den utrolig sterk. Det er umulig å se filmen uten å kjenne på frykten for å dø fra alle man bryr seg om.

«Utøya 22. juli» følger karakteren Kaja, som representerer en slags fellesopplevelse av det som skjedde. Den desperate letingen etter søsteren, hvordan hun løper fra gjemmested til gjemmested, passer på en av dem som dør. Og måten Kaja ser i kamera mens hun sier til moren, men egentlig til oss: «Dere kommer aldri til å forstå».

Nærbilder av våpen og blod er ikke nødvendig for å gjengi det ufattelige dramaet som gikk for seg på Utøya.

Vi holder pusten sammen med Kaja mens lyden av skudd kommer nærmere og nærmere. Føler panikken hennes når søsteren er borte og venner blir skutt. Kommer hun til å overleve? Kommer ikke politiet snart?

Historien er sterk nok i seg selv, og den fortjener å bli fortalt.

Det nasjonale oppgjøret med 22. juli har handlet om sviktende beredskap og høyreekstremisme og rettspsykiatri og straff – og ikke minst om Anders Behring Breivik.

Ingenting av dette er uviktig. Men det er også en forsvarsmekanisme.

Det er enklere å snakke om politiskandaler og rettsprinsipper enn å ta inn over seg hva som skjedde med alle ungdommene som skulle på sommerleir til verdens tryggeste sted.

Da jeg fulgte rettssaken i 2012, holdt jeg bevisst alle skjebnene og all smerten på avstand. Både for å verne meg selv mot forstyrrende følelser, men også fordi det føltes svulstig og banalt å skrive om traumer man ikke har noen forutsetning for å fatte.

Ord er ikke dekkende. Vi kommer aldri til å forstå.

Nettopp derfor trengs denne filmen. Den er vond, den er brutal, og den etterlater deg i en nummen tilstand ingen ønsker å være i. Men det finnes ikke noe bedre format for å formidle hva som faktisk skjedde 22. juli 2011.

Angrepene på Utøya varte i 72 minutter. «Utøya 22. juli» dekker hendelsene minutt for minutt, og det føles som en evighet. Man bør likevel ta sats og lide seg gjennom, om ikke annet så for å forsøke å fatte hva terror er, og hva det gjør med folk.

«Dere kommer aldri til å forstå», sier Kaja, henvendt til alle som ikke var på Utøya den dagen. Men vi må prøve.