Kastrér pedoene, straff morderne, lik og del!

Er det blitt politisk mainstream å straffe hardt?

DRAKONISK MINISTER: Justisminister Per-Willy Amundsens forslag om å tvangskastrere pedofile føyer seg inn i rekken av Frps mange drakoniske tiltak siden de kom i regjeringsposisjon. Pedersen, Terje / NTB scanpix

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

I vår ville regjeringen jekke opp maksimalstraffen. Nå vil justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) tvangskastrere pedofile.

Det er ikke noe nytt at Frp foreslår drakoniske tiltak, at Høyre er hard mot de harde, eller at politikerne overbyr hverandre i virkemidler. Valgkamp blir fort en konkurranse i å være «tough on crime».

Men er det valgkamp, eller en trend?

Regjeringen ville egentlig heve maksstraffen fra 21 til 30 år, og innføre 40 års strafferamme for krigsforbrytelser.

Det er vanskelig å se hva de skulle oppnå, utover å forsterke hevnmotivet i strafferetten. Uansett: Forslaget ble slaktet av et samlet ekspertvelde, regjeringen nedjusterte straffeskjerpelsen til 26 år, og til slutt ble hele greien nedstemt i Stortinget.

Det interessante er at det ikke var prinsipielle, men taktiske årsaker som gjorde at Arbeiderpartiet til slutt stemte mot.

Det Ap motsatte seg, var hastebehandling av et valgkamputspill, ikke at forslaget var i strid med tradisjonen for et lavt straffenivå. Det er en ny vending fra den humanistiske venstresiden, som ut fra et klasseperspektiv har vært skeptisk til strenge straffer.

Har det skjedd en verdiforskyvning?

Utviklingen det siste tiåret viser iallfall at trenden går i strengere retning. Stortinget har hevet straffene for vold, minstestraffen for voldtekt og «normalstraffen» for drap. Flere forberedende handlinger er kriminalisert, og foreldelsesfristene for ymse grove forbrytelser er fjernet.

Jørn Jacobsen, professor i strafferett, mener utviklingen spriker mellom et klart skjerpet nivå på noen områder og et vesentlig mildere nivå på andre.

I en kommende artikkel peker han på en økt tendens til karaktertenkning: Noen forbrytergrupper – for eksempel unge – får i økende grad samfunnsstraff og rehabilitering, i tråd med tradisjonen for å gi folk en ny sjanse. Andre – for eksempel seksuallovbrytere og voldskriminelle – får stadig strengere behandling og er offer for en slags fiendetenkning.

Ifølge Jacobsen gir utviklingen grunn til uro, fordi den på et punkt vil stride mot rettsstatens menneskesyn og krav til likebehandling.

Fiendetenkningen Jacobsen viser til er svært fremtredende i den kriminalpolitiske retorikken.

Justisministeren vil beskytte barna våre mot «disse monstrene». Ulf Leirstein (Frp) snakker om «perverse utslag» av et regelverk på «forbryternes premisser».

Oss mot dem-retorikken er overtydelig, og avdekker et menneskesyn som bidrar til å skape avstand og polarisering – og i neste omgang kanskje økt aksept for forskjellsbehandling.

Frp har alltid strødd om seg med ytterliggående forslag. Forskjellen er at partiet de siste fire årene har fremmet budskapet sitt fra en troverdig posisjon i regjering. Frp har dessuten kontrollert justisdepartementet i fire år. Forslag fra et regjeringsparti har større tyngde og troverdighet enn når det kommer fra et rabiat opposisjonsparti.

Det kan ha bidratt til å forskyve debatten, og det er ikke unaturlig at en slik forskyvning får innflytelse på straffelovgivningen. Det er jo de samme politikerne som vedtar og forbereder lover.

Utlendinger er særlig utsatt for Frps hatske retorikk. Det påvirker også justispolitikken, fordi stadig flere av de innsatte i norske fengsler er utlendinger. Denne utviklingen gjør rehabiliteringspolitikken vanskeligere å selge.

Den gang de innsatte stort sett var pjuskete, norske narkomane, kunne man appellere til omsorgen for «våre egne». Det er en tyngre pedagogisk oppgave å få folk til å ønske human behandling av «utlendinger som kommer hit for å voldta norske kvinner».

«De som stemmer ned dette i dag, tråkker på ofrene og gir samtidig et håndslag til de kriminelle», sa Jan Arild Ellingsen (Frp) fra Stortingets talerstol da forslaget om strengere straff falt i juni.

Utsagnet er bare en av flere bekreftelser på at offergrupper, som Stine Sofies Stiftelse, har fått stadig større gjennomslag, både i enkelte partier og i media. Budskapet deres har sterk folkelig appell, og det er politisk krevende å være mot. Ingen vil gi lidende mennesker en iskald skulder når det nærmer seg valg.

Problemet er at slike organisasjoner jobber aktivt og ensporet for straffeskjerpinger, og de nøler ikke med å skyve ofrene foran seg.

Det er vanskelig å komme unna 22. juli når man skal forklare en hardere tone mot de verste forbryterne. Terrorangrepet løftet diskusjonen om dødsdom og livstidsstraff ut av nettets mørke avkroker.

Den liberale Abid Raja (V) ville ta oppgjør med den naive norske uskylden, og oppfordret til en diskusjon om livstidsstraff. Da kriminolog Nils Christie – selve personifiseringen av human rettergang – uttrykte et personlig håp om at Anders Behring Breivik ville komme tilbake til samfunnet, ble det tydelig at han var i dyp utakt med folket. Folket hadde ikke noe ønske om å få Breivik tilbake.

Selv om terrorangrepet ikke lyktes med å utfordre rettsstatens verdier, ble det merkbart mer legitimt å diskutere strengere maksstraffer og det ellers så unevnelige hevnmotivet i strafferetten.

Tiden da strafferetten ble utformet av en liten gjeng fagfolk er definitivt over. Den politiske interessen for straff som virkemiddel er i medvind. Samtidig får krevende typer kriminalitet stadig mer offentlig oppmerksomhet: overgrep mot barn, terrorisme, voldtekt. Dette feltet er preget av frykt og maktesløshet og behov for å vise handlekraft.

Når straffen for de alvorlige forbrytelsene stadig presses oppover, vil andre skjerpelser følge etter. Frp bruker ofre, moralsk panikk og egen maktposisjon for alt det er verdt. Motstemmene fra venstresiden er få, og Ap er på glideflukt i strengere retning.

Slik forskyves grensene, og slik blir justispolitikken kunnskapsfiendtlig og dominert av enkle og dårlige løsninger – som rop om mer straff.