Forsvaret står i spagaten

Om Sjøforsvaret skal bidra i Persiabukten er det ingen tvil om at beredskapen her hjemme blir svekket. Men kan vi si nei?

Norge er blitt bedt om å delta i en internasjonal styrke for å beskytte skipsfarten i Persiabukten. Det viser tydelig hvilke utfordringer Forsvaret står overfor.

Situasjonen mellom USA og Iran, og mellom Storbritannia og Iran, er kompleks. Oppi alt dette, er det åpenbart at situasjonen kan utvikle seg slik at også norsk skipsfart kan bli hardt rammet.

Norge har altså en egeninteresse i at skipsledene holdes åpne og trygge. Slik har det vært lenge.

Både den dansk-norske marinen og den norske marinen i unionen med Sverige hadde som oppgave å beskytte egen handel. Danmark-Norge betalte tributt, en god slump med penger hvert år, til sjørøverstatene i Nord-Afrika for å la dansk-norske skip i fred.

Når angrep på handelsskip likevel skjedde, sendte Danmark-Norge flere ganger større flåtestyrker til Middelhavet for å gjengjelde angrepet.

Under unionen med Sverige dro norske marineskip ofte på sommertokt til Middelhavet. Et av oppdragene var å beskytte norske og svenske handelsskip. Fra 1828 fikk norske krigsskip ordre om å beskytte alle lands handelsskip mot pirater.

Da valgte altså Norge, som mange andre europeiske land, å ta på seg forpliktelser på vegne av det internasjonale samfunn.

Det var stormaktene, og spesielt Storbritannia og deretter USA, som ledet an i det å skape orden på verdenshavene. De dominerte verdenshavene i rundt 200 år. I ly av dette kunne Norge bygge seg opp som sjøfartsnasjon.

Norge ble en stormakt på havet, men bare i sivil forstand. Den norske marinen trengte ikke å tenke på beskyttelse av handelsflåten i fjerne strøk som et hovedoppdrag. Sjøfartsnasjonen Norge var dermed langt på vei en gratispassasjer.

Norsk skipsfart kunne stole på at stormaktene holdt orden på havet. Det er i dag ikke lenger noe man kan ta for gitt.

Den britiske marinen har ikke hatt så få krigsskip siden tidlig på 1500-tallet. Den amerikanske marinen har færre skip enn i 1916, året da USA gikk inn i første verdenskrig.

Amerikanerne bekymrer seg for et Kina som det siste tiåret har bygd flere krigsskip enn USA og de vesteuropeiske Nato-landene til sammen. Samtidig har mange stater skaffet seg sterke mariner og ikke minst avanserte landbaserte missiler som kan true krigsskip langt til havs.

Nord-Korea er en slik stat. Iran er en annen.

Det er Norges to viktigste allierte som nå ber om hjelp: USA og Storbritannia.

Norge har gjort dype kutt i sitt eget forsvar og spart mange penger på det. Men det betyr at vi har gjort oss helt avhengige av allierte forsterkninger tidlig i en konflikt. Det er særlig USA, men også Storbritannia, vi forventer hjelp av.

Begge land har også stilt opp med store styrker i øvelser i Norge de siste årene. Nå forventer de å få noe tilbake. Særlig fordi Norge, den rike sjøfartsnasjonen, har egeninteresse av at skipsfarten beskyttes.

Samtidig har Russland gjennomført store marineøvelser med seks grupper av krigsskip i Skagerak, Norskehavet og Barentshavet. I noe mindre omfang skjer slike øvelser mange ganger hvert år.

Forsvaret må da sende ut sine fartøyer og patruljefly for å ha en viss oversikt over den russiske aktiviteten.

Vi har et lite Sjøforsvar. Marinen har i dag fire fregatter, seks korvetter, seks ubåter og seks mineryddere. Målet har vært å bemanne alle fartøyene – bortsett fra et fra hver klasse, på grunn av vedlikehold eller modernisering.

I Kystvakten har hvert skip to besetninger, slik at mannskapet jobber skift. Da får mannskapene en forutsigbar arbeidstid og landet får mange seilingsdøgn ut av hvert skip.

Slik er det ikke i Marinen: Det er ikke nok mannskaper til å bemanne alle fartøyene, selv etter harde kutt i landorganisasjonen for å flytte stillinger til fartøyene.

Det gir stor slitasje på personellet og det blir altså relativt dårlig avkastning, i form av seilingsdøgn, for hvert av de dyre krigsskipene.

Om Sjøforsvaret skal bidra i Persiabukten er det ingen tvil om at beredskapen her hjemme blir svekket. Et slikt bidrag vil komme på toppen av en fregatt som er avgitt til Natos reaksjonsstyrker, som også er viktige for Norge.

Likevel vil det være svært vanskelig, og kanskje til skade for norsk sikkerhet å si nei.

Det er all grunn til å tro at slike dilemmaer vil komme oftere i årene som kommer.

Det er ikke bare Marinen som har kapasitetsproblemer når flere hendelser inntreffer samtidig. Når Telemark bataljon med jevne mellomrom, på grunn av forpliktelsene i alliansen, deltar i Natos reaksjonsstyrker reduseres faktisk Hærens stridsevne i Norge med minst en tredjedel.

I gjeldende Langtidsmelding for Forsvaret er planen å redusere Marinen til fem fregatter, fire ubåter og noen containerbaserte systemer for minerydding. Langtidsplanen vil bare forsterke problemet.

Til våren skal en ny langtidsmelding for Forsvaret legges frem.

Det er bare å håpe at regjeringen faktisk legger nok ressurser i potten til at landet kan møte sine internasjonale forpliktelser uten å redusere beredskapen her hjemme til langt under det forsvarlige.