Til forsvar for hyklerne

Vi misliker politikere som ikke lever som de lærer. Men er hykleri egentlig så ille?

David Chelsom Vogt
Filosof og musiker

BAGATELL: Jonas Gahr Støres private formue ble tema i valgkampen. Det dreide seg om en investering på 84 kroner, som Støre selv ikke visste om. Ikke så mye å hisse seg opp over, skriver filosof og musiker David Vogt. Paul S. Amundsen (arkiv)

Også i år ble Jonas Gahr Støres private formue tema i valgkampen. NRK kunne avsløre at han har investert i selskaper som tilbyr kommersielle velferdstjenester.

Samtidig kjemper Støre som politiker for å fase ut kommersielle velferdstjenester. Det er forskjell på liv og lære, skrev kommentatorene.

I dette tilfellet ikke så veldig stor forskjell, vel å merke.

Det dreide seg om en investering på 84 kroner, som Støre selv ikke visste om.

Hykleriet det her var snakk om tilsvarer at en MDG-representant kjøper en bagett på en bensinstasjon og dermed «investerer» i fossilindustrien. Ikke så mye å hisse seg opp over, med andre ord.

At en slik sak får dominere nyhetsbildet en hel dag i valgkampen, sier derfor antakelig mest om hvor opphengt vi er i politikeres mulige hykleri.

Men hvorfor bryr vi oss så mye om hykleri?

Les også

Hans Mjelva: Profitt-Jonas

En studie fra Jillian Jordan m.fl. viser at folk forakter hyklere enda mer enn løgnere.

Det høres jo rart ut, siden løgneren er bevisst uærlig, mens hyklerens uærlighet av og til bare skyldes svak vilje – at man simpelthen ikke makter å holde sin sti ren.

Men kanskje er det likevel ikke så rart. Det som virkelig er irriterende med hykleren er at han prøver å fremstå som bedre enn han egentlig er.

Hykleren sier det rette, og signaliserer dermed at han også gjør det rette. Han taler som om han er hellig – men så viser det seg at han ikke er det.

Når vi hisser oss opp over hyklere, fokuserer vi på personen bak ordene.

Hykleriet gir oss grunn til å mistro ham. Hans engasjement for saken virker hult. Dette er naturligvis relevant informasjon om en politiker som søker innflytelse på våre liv.

Men vi kan likevel bli for opphengt i hykleri. Når vi fokuserer på personen, kommer saken i bakgrunnen. Spørsmålet vi må stille oss er om vi burde kreve av dem som engasjerer seg politisk at deres personlige atferd er prikkfri.

For å ta et eksempel: Bør vi kreve av klimaforkjempere som er motstandere av ny rullebane på Flesland, at de selv aldri tar fly, slik at de ikke bidrar til etterspørselen etter rullebanen som de kjemper mot?

FLY ELLER IKKE FLY? Bare la være å kritisere klimapolitikken, så kan ingen anklage deg for hykleri når du reiser på ferie til New York. Men ville det være noe bedre for klimaet, spør David Vogt. Halvor Solhjem Njerve

Problemet, dersom vi er for strenge med kravet om å unngå hykleri, er at terskelen for å engasjere seg politisk blir altfor høy.

Det er som kjent bare to måter å unngå hykleri: Man kan slutte å kaste stein, eller man kan gå ut av glasshuset.

Det første er som regel enklest. Bare la være å kritisere klimapolitikken, så kan ingen anklage deg for hykleri når du reiser på ferie til New York. Men ville det være noe bedre for klimaet?

Tenk deg følgende to scenarioer: I det første sier Person A at det er galt å fly på helgetur til New York og lar være å gjøre det, mens Person B sier det er riktig å fly på helgetur og gjør det. Begge lever som de lærer.

I det andre scenarioet sier A at det er galt å fly på helgetur til New York, men gjør det selv, mens B sier det er riktig å fly på helgetur til New York, men gjør det ikke.

I begge scenarioer har vi altså én person som flyr og én person som lar være. Men i det andre scenarioet er begge to hyklere – de lever ikke som de lærer.

Hva viser dette tankeeksperimentet? At hykleri ikke i seg selv har noen betydning for klimaproblemet.

Det spiller ingen rolle for klimaet om det er en hykler som sitter på flyet. Klimaet bryr seg ikke om sinnelaget til personen bak handlingen, kun om utslippene.

Det vil faktisk være verre for klimaet om folk av frykt for hyklerianklager velger den enkle måten å unngå hykleri, altså at de simpelthen lar være å engasjere seg politisk.

Det ser vi tydelig når vi skiller mellom de to hovedmåtene som man kan bidra til å løse et problem.

Den første måten er politisk, ved å påvirke beslutninger som får effekt for mange. Den andre er privat, ved selv å unngå å skape problemet. Hykleren gjør det første, men ikke det andre.

Omvendt, er det mange som kun bidrar privat – de feier for egen dør – men de engasjerer seg ikke politisk. Denne typen kan vi kalle Asketen.

Gjør man begge deler, og bidrar både politisk og privat, så er man det vi kan kalle Etikeren. Til slutt har vi dem som verken gjør noe selv eller som forsøker å få til politisk endring. Dette er Fornekteren.

Ironisk nok er det ofte Fornekteren som skriker høyest opp om hykleri. Han gjør selv lite eller ingenting for å løse problemet som han indignert forteller at Hykleren bidrar til.

Vi bør naturligvis etterstrebe Etikerens posisjon. I klimasammenheng betyr det både å redusere egne utslipp og å delta i klimastreiker og annet som bidrar til politiske endringer. I andre sammenhenger kan det bety å la være å investere i noe som man som politiker er imot.

Men vi bør også roe oss litt på kritikken av Hykleren. Han gjør i det minste noe rett. Og han er uansett bedre enn Fornekteren.