Heia den vakre, voksende solidariteten

Noe godt kan komme ut av koronakrisen: At folk får folkeskikken tilbake.

Publisert Publisert

Frykt får folk til å gjøre så mye rart. I forrige uke fikk den en del folk til å hamstre dopapir og hermetikk i lassevis. Men jeg syns det er enda mer interessant hvordan mange reagerer på mangelen på lagånd: med oppgitthet og raseri, skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Lise Åserud/Scanpix

  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er 21 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt livesenter for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til livesenteret

«Solidaritet» er et av de vakreste ordene jeg vet om. Det er på tide å hente det ned fra språkets premiehylle, slik at folk kan ta det i bruk daglig.

Paradoksalt nok er det koronakrisen som kan gi det større alburom.

I støyen vi står i, virker definisjonen av solidaritet som en mild høysang:

«Solidaritet er en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer», heter det hos Store norske leksikon.

Les også

Redningspakken er for liten

Er det en ting som binder oss sammen som «grupper av individer» akkurat nå, så er det den truende pandemien.

Den har jaget mange av oss inn i ufrivillig, indre eksil, og skapt frykt, uro og altfor mange sykehusinnleggelser. Flere kommer til å dø.

Den nære fremtiden er potensielt nifs, og både familie, naboer og myndigheter stiller krav til at vi oppfører oss skikkelig.

Det handler først og fremst å ta hensyn, være grei, ikke utsette andre for smittefare.

Men frykt får folk til å gjøre så mye rart. I forrige uke fikk den en del folk til å hamstre dopapir og hermetikk i lassevis.

Panikkshopping er et interessant fenomen. Men jeg syns det er enda mer interessant hvordan mange reagerer på mangelen på lagånd: med oppgitthet og raseri.

Fordømmelsen er ikke bare rettet mot dem som fyller kjelleren med sanitærartikler.

Den treffer også dem som gir beng i den skrale beredskapen i små fjellkommuner, og tar karantenetiden på hytten, tross alle advarsler.

Hamstringen og hytteflukten blir sett på som ren og skjær egoisme.

Les også

Oljeprisen stuper, børsene krasjer og bedriftene permitterer

Men pandemien har også en lysere effekt:

Raushet og samarbeid er blitt vesentlige faktorer for at vi skal komme oss gjennom dette helskinnet.

Fredag morgen lå det flere invitasjoner i Facebook-feeden min, fra bra folk som har opprettet diverse grupper for å hjelpe folk i korona-trøbbel i våre nærområder.

Her var tilbud om handling, henting, bringing, barnepass, samtale og god kaffe. Og det er non-profit og godt ment, alt sammen.

Samfunnet er et komplisert og knirkende system av tannhjul, der alle må bidra med olje. Gnitenskap og hamstring bør ikke ha plass i et slikt system. Å bli forbanna på folk som grafser til seg og sniker i køen, er en sunn refleks, mener artikkelforfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum

Dette er gode uttrykk for solidaritet i praksis. Og det bekrefter Emile Durkheims tese om at solidaritet er en del av samfunnets struktur.

Når halve Norge likevel sitter på hjemmekontor eller i karantene, vil jeg få anbefale å lese litt om Durkheims ideer.

Franskmannen levde fra 1858 til 1917, og er regnet som en av sosiologiens store fedre. Han skrev flere bøker om hva som skaper og limer et samfunn.

Begrepet «kollektiv bevissthet» stammer blant annet fra denne kloke mannen. Altså, det at vi har en slags felles idé om hvordan verden er skrudd sammen og bør fungere.

Durkheim var opptatt av samfunn, moral og arbeidsdeling. Han delte konseptet solidaritet inn i to kategorier: «Mekanisk» og «organisk».

Mekanisk solidaritet ble brukt for å beskrive tilstanden i gamle tiders småsamfunn, der samholdet var basert på økonomisk og sosial likhet.

Organisk solidaritet beskriver tilstanden i moderne industrisamfunn, der spesialiseringen mellom yrkesgrupper skaper ulikhet, men også en viktig følelse av gjensidig avhengighet.

Emile Durkheim (1858 – 1917) Foto: Store norske leksikon

Vi er organiske nå: Samfunnet er et komplisert og knirkende system av tannhjul, der alle må bidra med litt olje.

Gnitenskap og hamstring bør ikke ha plass i et slikt system. Å bli forbanna på folk som grafser til seg og sniker i køen, er en sunn refleks.

Språk er makt, og begreper skaper identitet. Siden tidlig 1900-tall har politikkens venstreside hatt sterkt eierskap til begrepet «solidaritet».

Ordet har vært et nødvendig redskap for å skape samhold og beskyttelse mot rovdyrkapitalister, kyniske arbeidsgivere og brutale bedriftseiere. Eierskapet har vært fullt forståelig.

Les også

Ny koronatest til Norge. Åpner for massetesting av 2800 personer hver dag.

Likevel er det synd at begrepet er så gjennompolitisert. Det kan forkludre diskusjoner om hvordan vi kan gjøre samfunnet bedre, for alle.

For det finnes også hjertelag og samhold langt inn i den blåeste høyresiden. Tradisjonell konservatisme og kapitalisme har også hatt et «menneskelig ansikt», som det heter.

Statsminister Erna Solberg fra Høyre, et parti som ikke bruker begrepet solidaritet i hytt og pine, tok det også i sin munn under de første dagene av koronakrisen.

Solidaritet bør tilhøre alle, uansett politisk tilhørighet. Derfor er det så bra at også Solberg sier «S-ordet» uten blygsel.

Kanskje disse merkelige dagene er tiden for å løsrive begrepet fra den politiske standardkatalogen.

Jeg håper solidariteten sprer seg raskere enn koronaviruset disse dagene og ukene.

For det er utvilsomt noe vakkert over denne voksende samfunnsånden. Måtte den vare, til lenge etter at korona er utryddet.

Publisert