Arven etter Anundsen

Frps første justisminister trer av. Hva blir han husket for?

TØFF I TRYNET: Som leder av Kontroll- og konstitusjonskomiteen gikk Anders Anundsen (Frp) stort sett høyt ut. Men som justisminister ble det nærmest en paradegren å unngå kritiske spørsmål. Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Asylbarnsaken. Politireformen. Bevæpning. Ny straffelov. Skrytevideo. Dette er bare noen av punktene på merittlisten til Anders Anundsen (Frp) etter tre år som justisminister.

Som leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen gikk Anundsen stort sett høyt ut. Det finnes knapt en rødgrønn statsråd som ikke ble kalt inn på teppet. I opposisjon var han skikkelig tøff i trynet. Men som justisminister ble det nærmest en paradegren å unngå kritiske spørsmål.

Mannen som brant lokalavisen Tønsbergs Blad på Facebook to dager etter valget, har på ingen måte vært medienes mann.

«En av de tingene som er mest frustrerende med å være politiker, det er at media veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene.»
Slik innleder Anundsen den legendariske propaganda-videoen «Trygghet i hverdagen».
Her opptrer Anundsen som nysgjerrig reporter i møte med politi og beredskapstropp – eventuelt en krysning mellom ivrig journaliststudent og Kim Jong-un. Dagsorden er serien av glemte gladsaker på justisfeltet.

Justisministeren nevner i fleng: Tidenes politisatsing, storstilt reform av politiet, økt soningskapasitet.
Under Anundsens regjeringstid i justisdepartementet har foreldelsesfristen for alvorlige forbrytelser blitt fjernet. Det er opprettet en Cold case-gruppe for uoppklarte saker.

Ikke alt dette er Anundsens fortjeneste alene, men på enkelte områder har han vist seg som en særs handlekraftig justisminister.

Anundsen har gått til kamp mot soningskøene, og har kjøpt 242 nye fengselsplasser i Nederland.

Det beste eksempelet er innføringen av ny straffelov.
Straffeloven av 2005 ble utsatt i årevis, fordi man angivelig måtte vente på politiets hårete IKT-satsing for å håndtere overgangen. Anundsen gjorde kort prosess og innførte straffeloven likevel. Det gikk helt fint.

Anundsens tilhengere beskriver ham som kunnskapsrik og handlekraftig. En Frp-er som faktisk har vært genuint opptatt av menneskerettigheter.

Men Anundsen vil nok heller være «tough on crime» enn en strafferettslig prinsipprytter.

Hans siste lovforslag som justisminister er å heve maksstraffen til 40 års fengsel. På Anundsens vakt fikk politiet midlertidig rett til å bære våpen. I sommer kom utvidede fullmakter til å drive skjult etterforskning og overvåking. Anundsens handlekraft går lett på bekostning av både rettssikkerhet og personvern.

En særlig pinlig del av Anundsens ettermæle er tiggeforbudet som ble forsøkt innført i 2015. Det er egentlig dypt ironisk at en regjering som har satt sin ære i å fjerne meningsløse forbud gikk inn for å forby medmenneskelighet. Tragedien ble dessuten ufrivillig morsom når det måtte presiseres at forbudet ikke omfattet unger som tigger om «nytelsesvarer» på halloween.

En sak som har ødelagt mye for Anundsen er den såkalte asylbarnsaken. Svært mange lengeværende asylbarn ble sendt ut av landet høsten 2014, etter påtrykk fra Justisdepartementet, og stikk i strid med asylavtalen med KrF og Venstre.

Anundsen ble beskyldt for å feilinformere Stortinget, og i mai 2015 fremmet Ap, SV og Sp mistillitsforslag. Det ble nedstemt, men stortingsflertallet mente det var «sterkt kritikkverdig» at Anundsen ikke sørget for å følge opp vedtatt politikk.

Krekar-saken har heller ikke vært særlig heldig. Beslutningen om å sende mulla Krekar til Kyrkjsæterøra skjedde på Anundsens vakt. Instruksen om deportasjon var forkledd som et generelt vedtak, men var åpenbart et tiltak for å bli kvitt mullaen.

Nå risikerer justisministeren enda en ripe før han forlater regjeringsapparatet.
Etter 22. juli profilerte han seg tungt på kritikk av de rødgrønnes sviktende beredskap. Nå har Riksrevisjonen kommet med knallhard kritikk av Anundsens eget antiterrorarbeid.

Selv i skrytevideoen begrenser det seg til ulne setninger som at «beredskap som tema drøftes hyppigere blant statsrådene». Byggingen av et nasjonalt beredskapskapssenter er helt i det blå.

I januar må Anundsen møte til terrorhøring i kontrollkomiteen.

Ingenting av dette har Anders Anundsen vært særlig interessert i å snakke om.
Påfallende ofte har han unnlatt å svare på kritiske spørsmål.
I nesten to måneder nektet han å stille til intervju om asylbarna. Krekar ville han heller ikke snakke om. Når det stormer i justissektoren, er svaret fra Anundsen stort sett «ingen kommentar».

Da Justisministeren konfronterte en politimann via en anonym Facebook-profil, var forklaringen at han trykket på feil knapp.
Når sakene blir vanskelige, har han stort sett skjøvet noen andre foran seg.
Det er en feig strategi fra en ellers så tøff minister.

Les også: Stillhet som strategi

Det har ikke alltid gått så bra når Anundsen har tatt regien selv heller.
Ikke bare ble nevnte skrytevideo hundset av hele folket. Justisministeren brøt personopplysningsloven også, og Datatilsynet reagerte med 25.000 kroner i bot. Anundsen har selvsagt ingen kommentar.

Som leder av Kontrollkomiteen var Anders Anundsen opptatt av ansvar.

– En skyver ansvaret enten opp, ned eller til siden. Det jeg savner, er noen som står i det og sier «jeg tar ansvar», sa han etter 22. juli.

Skulle tro han snakket om seg selv.

Anundsen har vært en statsråd med et prosjekt, og han har gjennomført flere. Han har tatt fatt på store strukturreformer, og satt sitt preg på både lovgivning og departement. De som er i tvil, kan lese hans egen 35 siders oppsummering.

Men en mann som ikke tør snakke om det han gjør, vil ikke bli husket som en som tar ansvar.