Venterommet er det nye gjøkeredet

Psykologer slår nå alarm om at det psykiske helsetilbudet er langt fra godt nok.

Mange av stigmaene rundt psykisk helse er heldigvis brutt ned. Inntrykket av at man havner rett i en versjon av Jack Nicholsons berømte galehus dersom man ber om hjelp, er heldigvis borte.

Problemet i dag er at du ikke nødvendigvis får tilstrekkelig behandling i det hele tatt.

Norsk psykologforening slo i juni alarm om situasjonen. Deres medlemmer rapporterte at mange pasienter ikke fikk god nok utredning, hyppig nok behandling, og måtte avslutte behandlingen før den var ferdig.

Psykolog Jørgen Flor skrev et bekymret innlegg til BT 7. Juli. Her beskrev han en arbeidssituasjon som gikk sterkt på akkord med hans egen samvittighet.

I Aftenposten skrev Finn Skårderud at han måtte trøste kolleger som allerede i første møte må planlegge å avslutte behandlingen.

Men hvordan kommer man seg i det hele tatt inn på kontoret med divan og sånne delikate papirlommetørklær i pappboks? Vi tar oss tid til en rask runde i systemet.

Psykologtilbudet ligger under spesialisthelsetjenesten. Det er her du henvises dersom tjenestene i primærhelsetjenesten, for eksempel fastlegen, ikke er tilstrekkelig.

For å komme til hos psykolog henvises du av fastlegen – og her kommer første hinder.

Mange pasienter er ikke syke nok til å kvalifisere til hjelp av spesialisthelsetjenesten. Flor skriver at man i praksis må ha en alvorlig psykisk lidelse, eller være i selvmordsfare, for å være sikret plass. Ved noen distriktspsykiatriske sentre (DPS) avvises nesten halvparten av pasientene.

Dersom du er syk nok til å få lov å bli frisk, kommer neste hinder – ventetiden. Ved Kronstad DPS er ventetiden for voksne med depresjonslidelser i skrivende stund estimert til å være tolv uker.

Tre måneder er lenge å vente dersom du ikke orker å stå opp om morgenen, eller tør å gå ut av huset. Hadde du heller bare hatt litt vondt i en hånd, ville du vært sendt til MR for lenge siden.

Har du først kommet gjennom nåløyet, skulle man i hvert fall tro at behandlingen var sikret. Men dette er altså langt fra sikkert.

Grunnen til at mange pasienter sluses gjennom systemet raskere enn psykologene finner forsvarlig, er ifølge Jørgen Flor måten sykehusene får økonomisk støtte til å drive helsetilbudene på.

Sykehusene får økonomisk støtte for å holde ventetiden innenfor en viss lengde. All den tid kapasiteten stort sett er sprengt, innebærer dette derfor at pasienter som endelig har kommet til, må spyttes raskest mulig ut i andre enden.

Slik lager man plass til nye, før de gamle nødvendigvis er ferdig behandlet.

Det finnes to snarveier til psykologisk helsehjelp: enten er du student, eller så har du råd til å betale deg ut av krisen.

Selv har jeg benyttet meg av psykologtilbudet hos studentsamskipnaden Sammen ved flere anledninger. Tilbudet er fullstendig gratis, har kort ventetid og krever ingen henvisning.

Å få hjelp til å håndtere følelsen av et bunnløst humørfall i de tidlige tjueårene, hjalp meg på en rekke områder. For NHH-studenter er som kjent karakterene viktigst, men et løft i livskvalitet var ikke en dårlig bonus det heller.

Da jeg nylig mistet min far forsøkte jeg den andre strategien – å betale en privat psykolog for å prøve å rydde i sorgprosessen.

Å punge ut en medium strømregning for å grine til en fremmed i 45 minutter, gjorde imidlertid så vondt i seg selv at jeg heller bestemte meg for å gå litt oftere på fjellet.

Det går for øvrig bedre nå.

Overfloden av private psykologer gjør at man nærmest kan få time på timen, dersom du kan betale.

Dette blir ytterligere urettferdig all den tid vi vet at folk fra såkalt lavere sosioøkonomiske klasser oftere rammes av psykiske lidelser.

En mulig løsning på utfordringene i det psykiske helsevernet, mener Jørgen Flor, er å innlemme flere private psykologer i helsetjenestene og la pasienter søke seg til disse – for deretter å få refundert en del av utgiftene.

Fra og med 2018 innførte staten en liknende ordning for fysioterapi. Det er klart det kan være både smertefullt og livsinnskrenkende med musearm og benhinnebetennelse.

Hvorfor dette skal kvalifisere til raskere og billigere behandling enn panikkangst og personlighetsforstyrrelser gjør, kan jeg likevel ikke skjønne.

Også i et økonomisk perspektiv er det overveiende positive grunner for å investere i bedre psykisk helsevern.

Antall unge uføre, altså aldersgruppen 18–29 år, er nesten doblet på tjue år. Det er denne aldersgruppen som står for nesten all økning i antall uføretrygdede.

For størsteparten av disse er det psykiske plager som er årsaken.

Det er imidlertid ikke bare unge som sliter med psykiske lidelser. Psykisk sykdom er den viktigste årsaken til at menn opp til seksti år blir uføre, ifølge NAV. Kvinner ligger ikke langt bak.

Et bedre psykisk helsetilbud er altså ikke noe veldedighetsprosjekt, men en smart investering i folkehelse og arbeidskraft.