Ny runde i forsvarsdebatten

Norge skal lage en ny langtidsplan for Forsvaret. Premissleverandørene spriker allerede.

NY PLAN: Den nye langtidsplanen for Forsvaret skal baseres på dagens planen. – Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) går langt i å hevde at forutsetningene for den nåværende planen ikke lenger er gyldige, skriver Ståle Ulriksen. Gorm Kallestad, NTB scanpix

  • Ståle Ulriksen
    Forsker på Sjøkrigsskolen

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk står overfor meget store utfordringer. Det er etter hvert tydelig for enhver med selv bare en minimal interesse for det utenrikspolitiske nyhetsbildet.

Hvert fjerde år lages det en ny langtidsplan for forsvarssektoren. Planen utarbeides av Forsvarsdepartementet som en Stortingsproposisjon. Departementet bygger da på innspill fra ulike hold.

Forsvarsdepartementet har i denne runden bedt Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) om å utrede ulike retninger for utvikling av Forsvaret. FFI har i mange tiår vært kanskje den aller viktigste premissleverandør for utformingen av det norske Forsvaret. Rapporten er allerede levert.

Gitt at FFI fikk svært kort tid på dette oppdraget, fortjener instituttet ros for å ha laget godt utgangspunkt for debatt. Og instituttet fortjener mye ros for å ha publisert et slikt dokument åpent i det offentlige rom. Det er første gang dette har skjedd.

Poenget her er at allerede i første avsnitt skriver FFI: «Når viktige forutsetninger endrer seg, er sjelden det beste å la en plan ligge fast». FFI går langt i å hevde at forutsetningene for den nåværende planen ikke lenger er gyldige.

Les også

DSB: – Vi er forberedt på flere intense skogbrannsesonger

Etter å ha mottatt rapporten fra FFI har departementet bedt forsvarssjefen om å utforme et fagmilitært råd for hvilken retning man bør ta. I mandatet fra forsvarsdepartementet til forsvarssjefen sies det at det nye fagmilitære rådet skal bygge på den eksisterende langtidsplanen. Forsvarssjefen skal «ta utgangspunkt i de planforutsetningene som ligger til grunn for gjeldende langtidsplan».

Hvilke planforutsetninger som skal ligge fast sies det lite om. Men det kan altså synes som om departementet og FFI ikke er helt på linje.

Dagens norske forsvarskonsept er fullstendig basert på at Norge veldig tidlig i en krise får store forsterkninger fra Nato. Kan vi virkelig stole på det? Det er både dramatisk og modig gjort når FFI påpeker: «En rekke langsiktige trender peker imidlertid mot en redusert vilje og evne hos våre allierte til å unnsette Norge i en fremtidig krisesituasjon.»

Det er jeg helt enig i. Det har vært tydelig ei stund.

Les også

Forsvarsministeren taus om lovbrota på ulykkesfregatten

Våre alliertes evne til å forsterke Norge er en minst like stor utfordring som deres vilje til å gjøre det. Trident Juncture var på mange måter vellykket, men øvelsen viste også hvor lang tid det tar før forsterkningene kan komme frem og være klare til strid.

Det betyr at Norge i første fase av en krise eller en krig, mer eller mindre må klare seg selv.

Forsvarsdepartementet vil både styrke Forsvarets evne til å bidra til Natos operasjoner i utlandet og styrke evnen til å forsvare Norge. Ute deltar norske avdelinger, fartøy og fly i store forband, der målsettingen ofte er å ta kontroll over et område. Våre styrker må kunne operere effektivt sammen med styrker fra mange andre land.

Utstyret, taktikkene og prosedyrene må være forenelige – kompatible – med de alliertes. Som regel vil slike sammensatte styrker, både fra mange land og alle forsvarsgreiner, operere på det som er for bortebane å regne for storparten av styrkene. Norske bidrag til slike operasjoner må altså holde et veldig høyt nivå, både når det gjelder øving og utrustning.

TRANSPORT: – Trident Juncture var på mange måter vellykket, men øvelsen viste også hvor lang tid det tar før forsterkningene kan komme frem og være klare til strid, skriver Ståle Ulriksen. Her ankommer Nato-materiell med skip til Fredrikstad. Heiko Junge, NTB scanpix (arkiv)

Her hjemme må de norske forsvarsgreinene kunne operere effektivt sammen på nasjonal basis. Det gjelder spesielt i den tidlige fasen. I utgangspunktet har vi allerede en viss grad av kontroll og oppdraget er å nekte en fiende å ta eller bruke norsk territorium. Her opererer vi på hjemmebane, i et vanskelig klima og terreng som vi allerede behersker.

Det er altså lettere å nekte enn å ta kontroll. Det er lettere å operere på hjemmebane enn på bortebane. Og det burde være lettere å få til operasjoner på nasjonalt nivå enn sammen med et stort antall allierte. På hjemmebane kan kjennskap til geografi og andre forhold fungere som en styrkemultiplikator. Man kan altså slå en fiende som på papiret ser mye sterkere ut.

Les også

Krev gransking av arbeidstidene på KNM «Helge Ingstad»

I snart to tiår har forsvarsplanleggingen fokusert på å bygge veldig godt øvde og utrustede styrker. Noen enheter har blitt løftet opp. Men på bekostning av mange andre som har opplevd store kutt eller nedleggelse. Kvalitet har blitt valgt foran kvantitet. Det har gitt resultater, for våre beste styrker er veldig gode.

Men de er små. Veldig små. Og de koster mye.

Man kan godt argumentere for at kvantitet er kvalitet i seg selv. I så fall har Forsvaret store mangler. Samtidig har forsvarsplanleggingen også i liten grad vært opptatt av å utnytte fordelene med hjemmebane.

Det er klart at Norge fremdeles må gjøre sitt ytterste for å bidra til å holde Nato samlet. Derfor må vi fortsatt være forberedt på å sende styrker ut.

Men vi må makte å tenke nytt og smart når det gjelder forsvaret av landet. Og da må vi bruke de fordeler vi har.

For Forsvaret står ovenfor mange utfordringer og viktige veivalg nå.

Dette er den første kommentaren i en serie som Ståle Ulriksen vil skrive om den kommende langtidsplanen