Alt du leser er løgn (kanskje)

Driver virkeligheten og spiser opp litteraturen innenfra? Odda lurer.

Det er forvirrende tider. Siden temaet for Litteratursymposiet i Odda er «løgn», er det naturlig at det blir mye debatt om litteraturens onde fetter: Virkeligheten.

Et spørsmål som har plaget norsk litteraturdebatt de siste årene er: I hvor stor grad er den aller siste boken du lest eksakte gjengivelser av ting som har skjedd? Eller var den bare litt inspirert av virkelige hendelser, eller kanskje fri fantasi?

Spørsmålet burde kanskje heller være: Spiller det noen rolle?

Siden Vigdis Hjorth skrev romanen «Arv og miljø» i 2016, har debatten om «virkelighetslitteraturen» blitt spesielt hard.

Kritikken mot Hjorths roman handlet om hvorvidt hun utleverte sin egen familie på mest nådeløse vis. Den ble betydelig skjerpet av at Hjorths søster Helga Hjorth skrev en motroman, med sin versjon av familiens viderverdigheter.

Hele saken var ubehagelig, fordi den tvang leseren til å ta en slags stilling til en svært privat affære. Påstanden om at det hele bare var «litteratur» er en mager og passiv trøst.

I Odda var det ikke mye hjelp å hente. Fredag formiddag satt Vigdis Hjorth og kollega Geir Gulliksen på et fullstappet bibliotek og snakket om sine nye romanfigurer som om de var helt ekte, pustende mennesker.

De har jobb, klær, familie, sexliv, dårlige personlige egenskaper, de faller og går på trynet og reiser seg kanskje igjen. De har navn: Lotta Bøk i Hjorths roman «Lærerinnens sang» og Hans Kaasajordet i Gulliksens roman «Se på oss nå».

De er så levende og troverdige at det ikke er tvil om at de faktisk kunne ha eksistert. Og det gjør de også, kanskje, i en eller annen form. Hva vet jeg.

Poenget er at selve språket litteratene bruker om sine egne verk, er så konkret og realistisk at vi tror på hver eneste karakter.

Sånn bør det være, det er nettopp kjennemerket på god litteratur. Problemet oppstår når litteraturen møter et publikum og et mediedrev som nærmest forlanger dokumentasjon og revisoraktig presisjon.

Det er jo litt ironisk, siden det aldri har vært enklere å konstruere og forfalske en virkelighet enn nå. Enten man legger ut foto av sjampisglass i solnedgang på Facebook, eller dekker utviklingen i TV 2-serien «Farmen» som om livet på gården skjer akkurat her og nå. Selv om den ble innspilt for et par måneder siden.

Det siste synes jeg er både morsomt og urovekkende. Fordi enkelte medier sluker denne fiksjonen rått, med ferdigpakket dramaturgi og det hele, og serverer den for sine lesere som sensasjonelle nyheter. I «realtime», som det heter.

Slik uthules nyhetsbegrepet og vår journalistiske troverdighet litt etter litt.

Forfatteren David Shields har beskrevet dette jaget etter «virkelighet» grundig, i boken «Reality Hunger – a manifesto» fra 2010, som litteraturkritiker Carina Beddari dro frem under den litterære lunsjen fredag.

Det aner meg at han skrev det i putrende frustrasjon. Shields beskriver hvordan vi lever i en opphakket og uoversiktlig virkelighet, der publikum forventer at kunsten skal infiseres av «virkelig liv» for å gi noen mening.

Folk vil ikke bruke litteratur som virkelighetsflukt lenger. De vil at litteraturen skal «være virkelighet».

Sånn sett er det sikkert slitsomt å være forfatter, fordi kravet om å fylle et forhåndskonstruert format eller en hyklersk tidsånd begynner å bli påtrengende.

Nevnte Carina Beddari har et godt poeng: «Jo mer forfattere skriver om seg selv, jo likere skriver de», sa hun.

Debatten om virkelighetslitteraturen er slitsom, fordi den er bygget på et moralistisk krav om at forfatteren skal stå til ansvar for den hellige sannheten.

Litteraturen kan være privat, nådeløs og brutal, og slik må det nesten være, og forfatteren må kunne låne fritt og uhemmet fra reelle hendelser og personer.

Men forfatterne kunne gjerne ha deltatt mer aktivt i debatter om hvorfor det må være sånn. Hvor inspirasjon kommer fra, hvorfor den er viktig og hvorfor det ikke bør finnes en grense mellom diktning og virkelighet.

Carina Beddari rundet av den litterære lunsjen med dette budskapet, grovt forkortet: «Litteraturen er et sted for eksistensiell bekjennelse. Det er vi lesere som må sette litteraturen i kontekst».

Godt sagt. Mister litteraturen sin takhøyde, mister den sin mening.