Norge – fra fytterakkern til fanden i vold

Norsk har endelig fått en oversikt over sitt mørkeste ordforråd. Det var for helskota («helvete») sagori («satan») på tide.

VELDIG SINT: De vanligste banneordene våre er forbausende kreative omskrivinger av ganske grove besvergelser mot Herren, hans motpart i helvete og folk med makt og innflytelse, skriver Frode Bjerkestrand. Foto: Scanpix

Publisert:

Det norske språket er ikke for amatører. I alle fall ikke etter denne bokhøsten. Ruth Vatvedt Fjeld er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har tatt seg bryderiet med å skrive den aller første offisielle oversikten over norske ukvemsord.

«Norsk banneordbok» kom ut for noen uker siden, og den gikk merkverdig stille i dørene.

Prosjektet kan ved første ørekast høres tvilsomt ut, men Fjeld har gått usedvanlig grundig til verks.

Boken er formet som et akademisk belagt leksikon, og er samtidig en interessant språkhistorisk analyse om oss nordmenn. Den sier en hel del om hvordan vi forholder oss til hverandre, til himmel og helvete og sånn.

Les også

Språksjefen som elskar klager

Folk som driver og diskuterer det slitsomme begrepet «norsk kulturarv» for tiden, bør ha denne boken i hyllen hjemme. Fordi den sier også noe om hvor ulike vi er, vi som bor på denne stripen av gneis og granitt. Og hvor drivende beisk du kan snakke norsk, om du blir sint nok.

Men boken viser også hvor flinke vi er til å pakke inn våre forbannelser, i frykt for sjefens eller gudenes vrede. Vi eier da litt dannelse, tross alt.

La oss begynne med et enkelt begrep som «pytt». I dag brukes det i hytt og pine for å beskrive ting som er bagatellmessige og overkommelige, som i frasen «pytt, pytt, det gjør ikke noe». Men ordet stammer fra det norrøne ordet «pyttr», eller på latin «puteus», som betyr «brønn».

Ordet refererer til pølen av svovel, flammer og pine, som var det første man møtte på vei til skjærsilden. Alle som ville til himmelen, måtte uti den pølen for å renses, før de kunne slippe gjennom perleporten.

«Å bruke en så fæl opplevelse som uttrykk for likegyldighet, var en svært sterk ed», skriver Fjeld.

Og til alle dere erkebergensere som fremdeles går rundt og sier «dekarten» i tide og utide: Ordet er en dialektal variant av begrepet «djevelen».

En besvergelse til de ondeste av makter, altså.

Forfatter Ruth Vatvedt Fjeld bruker en del sider på å forklare hvorfor vi snakker så stygt noen ganger. Hun viser til at det finnes dokumentasjon på språklige tabuer i de aller eldste av oldtidens skrifter, blant annet i 3000 år gamle papyruser fra Egypt.

Det var makthaverne som satte grenser for hva man kunne si og ikke si. Nettopp derfor ble det et poeng å bryte lovene, for å uttrykke protest eller raseri. «Noen har kalt banning for avmaktens språk, og det kan være mye i det», skriver Fjeld.

Les også

Halvard (17) vant konkurranse med gripende tale om moren og kreftbehandling

LITT SINT: Graffiti fra Oslo under finanskrisen. «Noen har kalt banning for avmaktens språk, og det kan være mye i det», skriver Ruth Vatvedt Fjeld i Norsk banneordbok. Foto: Tore Meek / SCANPIX

«Bannlysing» var kirkens tradisjon med å støte ut menighetens medlemmer som nektet å underkaste seg. Og det er fra dette begrepet «å banne» kommer fra.

Ordet ble lånt inn i nordiske språk fra tysk på 1500-tallet en gang. Paradoksalt nok betydde det opprinnelig å si et ord som var ekstra høytidelig, for ordet var i slekt med «bønn». I dag betyr det jo det stikk motsatte.

Ifølge Fjeld har banning en viktig terapeutisk funksjon. Det brukes for å uttrykke store følelser, raseri, irritasjon, hat eller smerte, men også anger og likegyldighet.

Og noen ganger kan det brukes når man ikke er vant til å uttrykke kraftige emosjoner. Fjeld referer til den nordnorske forfatteren og humoristen Arthur Arntzen, som i boken «Æ lyg ikkje», forteller følgende anekdote:

En sønn kom hjem til sin elskede mor etter mange års fravær. Så sterk var følelsen, og så sjelden hadde sjømannen snakket om de gode tingene i livet, at det eneste han klarte å si var: «Du mor, du mor, du helvetes mor».

I dag er norsk infisert av engelsk slang og begrepsbruk. Også banning. Du kan knapt gå forbi en videregående skole uten å bli nedrent av ord som «bitch» og «fuck». Sistnevnte grove banneord er til og med så assimilert i norsk gatespråk, at det har fått sin egen stavemåte: «føkk».

Det er synd, siden det finnes en diger katalog av adekvate og sviende norske banneord, mange av dem med en lang og rik kulturhistorie bak seg.

De vanligste banneordene våre er forbausende kreative omskrivinger av ganske grove besvergelser mot Herren, hans motpart i helvete og folk med makt og innflytelse.

Les også

Til dei som må snakka seg ned

Det tyder på at vi en gang hadde en grunnleggende antiautoritær holdning i folkedypet, fremført som knurrende protest mellom sammenbitte tenner.

Besvergelser var ofte så nedtonet, at dersom prest eller fut hørte hva som de sagt, kunne de likevel ikke være helt sikker på at det var ren bannskap som ble slynget deres vei.

Blant annet fantes det en rekke forbannelser som handlet om selveste Jesus: jøss, jøssunam, jøssemeg, jøskens, jemini og jeija.

Og om djevelen: jadden, jekel, jesken, jækel, jæsiken, jæven, dægerten, dækel, dællan, dærduenn, dæsingen, dæsken, dæven og søren.

I omskrivingen lå selvfølgelig også en frykt for å krenke Herren såpass at han umiddelbart ville bestemme seg for å komme tilbake for å dømme levende og døde.

Dessuten kunne det være straffbart. Norges straffelov hadde en egen blasfemiparagraf helt frem til 2015.

Les også

Bus4Train?

Norsk banneordbok bekrefter også myter om de geografiske forskjellene i lynne og graden av mangel på hemninger. Eller klassetilhørighet, om man vil.

Mye tyder på at der det var lengst til nærmeste øvrighetsperson, der livet og klimaet var røft og selvbergingsgraden høy, utviklet det seg en spesielt grovmalt bannskap.

Det er derfor en påfallende avstand i bannskapen på Sørlandet, der «herremin» har vært et kraftuttrykk, til Nord-Norge, der folk fremdeles kan kauke «hæstkuk» etter hverandre, uten å bli synlig fornærmet.

Banning er ikke greit, og har ingen plass i den vanlige, meningsfulle samtalen. Banning er et tegn på rådløshet og mangel på argumenter. Det mener også professor Fjeld.

Men bannskap er også kulturhistorie, en litt skjult fortelling om hvor vi kommer fra, og hvordan språket noen ganger sprenger grenser. Derfor er det også befriende å lese Norsk banneordbok høyt for seg selv.

Men helst i noenlunde lydtette rom, selvfølgelig.