Tåke i ammedammen

Når det er kvinner som må ofre noe, er feminister plutselig mot likestilling.

PAPPATID: Feminister kan ikke bare være for likestilling når det er menn som må ofre noe, skriver artikkelforfatteren. ARKIVFOTO: NTB scanpix NTB-arkiv / SCANPIX

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Økningen av pappakvoten har fått sin egen emneknagg: #foreldrepermisjonsopprøret2019. Nesten 30.000 har signert en protest mot den nye tredelingen av permisjonen. Saken splitter partier både på venstre- og høyresiden i norsk politikk.

Mødre blir redusert til en fødemaskin! Tvinges bort fra spedbarn! Tar verken hensyn til følelser eller biologi! Kvinnefiendtlig!

Man skulle tro det var innført en slags kombinasjon av Gilead og kalifatet. Det som faktisk har skjedd er at den obligatoriske fedrekvoten er økt med fem skarve uker.

Barn får mer tid med fedrene sine. Likestillingen øker både hjemme og på jobb. Vi har verdens rauseste permisjonsordning. Det er virkelig ingen grunn til å klage.

Men påfallende nok: Når det er kvinner som må ofre noe, er ikke feminister for likestilling lenger.

Les også

Jeg er feminist, men driter i likestilling

I 1977 fikk norske mødre 18 ukers lønnet permisjon. Siden har kvoten økt kontinuerlig. I dag kan foreldre passe barn og motta full lønn i 49 uker. Det er en svært lukrativ ordning.

Den nye tredelingen av permisjonen betyr at både mor og far får 15 uker hver. Tre uker før fødselen er forbeholdt mor, og en fellesperiode på 16 uker kan fordeles fritt.

Den nye pappakvoten er bare én uke lengre enn den var frem til 2014.

Så hvorfor denne plutselige moderlige panikken?

«Jeg driter i det dere kaller likestilling. Jeg nekter å applaudere frem et system som krever at jeg setter biologien til side for å kunne bli en arbeidstaker på mannens premisser», skriver Heidi Bøhagen i BT.

Bøhagen mener tredeling er enda et kutt i omsorgen for den nybakte moren.

Det er et godt poeng at barseltiden, altså de seks første ukene etter fødselen, burde vært forbeholdt mor. Men nedbyggingen av barselomsorgen må ikke sauses sammen med spørsmålet om foreldrepenger. Det er ulike problemstillinger, som krever ulike tiltak.

Amming er et hyppig brukt argument for at mor må være lenge hjemme.

«Den nye tvungne delingen underminerer Helse-Norges offisielle råd», hevder Gro Nylander, yppersteprest i ammemafiaen.

Hvis mor tar hele fellesdelen, er hun tilbake på jobb før barnet er åtte måneder. Det er uansett ikke anbefalt å fullamme barn på den alderen.

Helsedirektoratets råd er fullamme til barnet er seks måneder, men fast føde kan fint introduseres etter fire. «Om mulig» anbefales morsmelk det første året – «om mor og barn trives med det.» Det er altså fullt mulig å følge nasjonale ammeråd under det nye permisjonsregimet.

Les også

Åtte fine ting du kan gjøre på 8. mars

Kvinner som ammer har dessuten lovfestet krav på ammefri.

«Hva med dem som har lang reisevei til og fra jobb, én bil, jobb med mye reising, baby som ikke tar flaske», spør Rebecca Johansen i BT.

Selv om det bare er én time ammefri med lønn hver dag, er det ingen begrensninger for hvor lenge eller ofte man kan amme i arbeidstiden. Det er styrt av barnets behov, og arbeidsgiver har plikt til å legge til rette.

Men hva om du «er en sånn kvinne som jobber som selvstendig næringsdrivende, er konsulent og tar oppdrag i utlandet»?

Det er jo også et valg, som kanskje ikke er kompatibelt med døgnkontinuerlig amming. Det går an å rulle inn puppen. Det går også an å organisere seg frem til en mer fleksibel ordning.

Mor kan ta ut ferie før far tar sin permisjon. Alle som har rett til foreldrepenger har vært i jobb, og har dermed også ferie på rundt fem uker.

En annen mulighet er å leve med 80 prosent lønn, og utvide den totale permisjonstiden med 10 uker. Det vil bety mindre penger i en periode, men det klarer de fleste med to norske inntekter.

Mindre kvote til mor hindrer ikke mødre i å være hjemme, men det betyr at familiene må betale mer for det selv. Det er vel ikke så urimelig?

Da den rødgrønne regjeringen økte fedrekvoten, fikk SV gjennomslag for å utvide den totale permisjonstiden med to uker. Høyre og Frp-regjeringen kuttet fedrekvoten til ti uker i 2014 – men rørte ikke de to ekstra ukene.

Siden de fleste fedre ikke tar ut mer enn kvoten sin, ga statens standardoppskrift dermed historisk og utilsiktet mye babytid til mor.

Nå føler kvinner at de blir fratatt noe de har krav på. Sånn er det ikke.

Det virker som enkelte ser på permisjonen som en slags belønning for tort og svie – en premie for å amme og føde og slite rundt som digre, hormonelle klasebomber i ni måneder. Sånn er det ikke.

Permisjon er ikke ammefri. Det er ikke mammatid. Det er et raust tilbud som staten finansierer, og som dermed bør fylle flere enn ett formål.

«Kvifor har vi foreldrepengeordningen. For å likestille menn og kvinner? Eller for å sikre at nyfødte får god omsorg fyrste året», spør Sp-politiker Kjersti Toppe.

Hva med begge deler? Poenget med foreldrepermisjon er at det er best for barnet å være med foreldrene i starten av livet. Men det er ingen motsetning mellom hensynet til barnet og hensynet til likestilling – tvert imot.

Det er bra for barn å tilbringe tid med faren sin. Det er bra at arbeidsgivere vet at også menn kan bli lenge borte fra jobb. Og den gjerrige holdningen fra mødre som tviholder på «sin» babytid viser at fedre også trenger argumenter på hjemmebane.

Tredeling av permisjonen er et viktig likestillingstiltak, som innebærer at kvinner får litt mindre av et fellesgode. Det bør vi tåle, for feminister kan ikke bare være for likestilling når det er menn som må ofre noe.

BT retter: I en tidligere versjon av denne artikkelen sto det at Helsedirektoratets råd er å introdusere fast føde etter fire måneder. Det riktige er at fullamming anbefales til seks måneder, men at forskning ikke viser noen ulemper ved å starte med tilleggskost mellom fire til seks måneder.