Drømmen om Afrika

Ideen om asylmottak i Afrika har blitt begravet igjen og igjen. Likevel får den stadig nye tilhengere.

MIGRANTKRISE: En av 1200 migranter som kom i land i Salerno i Italia med et spansk kystvaktskip i sommer. For å hindre at så mange risikerer livet i Middelhavet, ønsker Frankrikes president Emmanuel Macron å behandle asylsøknader i Afrika. Pacific Press / Sipa USA

Frøy Gudbrandsen
Politisk redaktør i BT

Frankrikes president Emmanuel Macron har fått nok. Han klarer ikke lenger å se på at mennesker dør i Middelhavet. Derfor vil han opprette asylsentre i Afrika, med eller uten EU.

EU-kommisjonen reagerte med et skuldertrekk. De har hørt det før. Dessuten er forslaget fra Macron vagt.

I Norge var Ap først åpne for å diskutere Macrons forslag. Senere presiserte partiets innvandringspolitiske talsperson Stein Eirik Lauvås at de slettes ikke støtter forslaget.

Ideen er gammel, og er ikke noe Frp har funnet på. Men med jevne mellomrom dukker det opp tunge politikere som insisterer på å få det til. Den tidligere britiske statsministeren Tony Blair jobbet iherdig for å få det til i 2003, men ga til slutt opp. Det ble for komplisert å behandle asylsøknader på andre lands grunn.

Det er forståelig at forslaget igjen dukker opp nå. 2400 migranter har druknet i Middelhavet i år. Det er et humanitært svik at det internasjonale samfunnet ikke klarer å hindre dødsfallene.

Grunnen til at ideen lever videre, er at den i utgangspunktet er god. Både de som vil gi beskyttelse til flere og de som vil holde flyktningene lengst mulig unna, ser fordeler ved et system der søknadene behandles for eksempel i Nord-Afrika.

Om det var mulig å søke asyl på sentre rundt om i verden, ville en grunnleggende urettferdighet i dagens system opphøre. For familier med små barn, folk med svak helse og ikke minst de mange som ikke klarer å skrape sammen penger til menneskesmuglere, vil det være lettere å få beskyttelsen de trenger om asylsøknaden kan behandles nærmere hjemmet de flytter fra.

Men nettopp der ligger en betydelig utfordring. Et mer rettferdig system vil trolig bety langt flere asylsøknader. Sannsynligvis vil asylsentrene tiltrekke seg et stort antall flyktninger og migranter. Grunnen til at det ikke er mulig å søke asyl ved ambassadene rundt om i verden, er at antallet søknader ville være uhåndterbart.

Husly, mat og ikke minst sikkerhet må kunne garanteres dem som søker seg til sentrene. Macrons utspill ble først tolket som at han ville ha asylsaksbehandling i Libya, men det ble senere avvist. Libya er i en krigstilstand. Det er totalt urealistisk å love noen sikkerhet i landet.

I LAND: Migranter ankommer havnen i Reggio Calabria i Italia. Jan T. Espedal / Ingeborg Moe

De som får asyl innvilget på et slikt asylsenter, må sendes videre. Hvordan skal disse fordeles? EU har strevd voldsomt med å fordele asylsøkere fra overbelastede asylsentre i Hellas. Flere land har nektet plent å bidra, til tross for at situasjonen var helt prekær – på det europeiske kontinentet. Verre blir det å fordele ansvaret når flyktningene er langt ute av syne.

Macrons motivasjon for å behandle asylsøknader nærmere landene flyktningene kommer fra, er å stoppe båtene over havet. Men hva med dem som ikke får asyl? Man kan tenke seg at det også for dem vil være en fordel å få avslaget før de risikerer overfarten. Noen vil reise hjem, noen vil trolig bli værende i nærheten av asylmottaket. Bare det er komplisert nok i seg selv.

Men sannsynligvis vil mange bare reise videre og sette seg i ubrukelige gummibåter, akkurat som i dag. Tross alt er det en liten andel av dem som nå kommer til Italia som har mulighet til å få asyl. Det er mange fullt klar over, men de reiser likevel, fordi det er mulig å livnære seg i den uformelle økonomien sør i Europa.

Les også

Biskop Halvor Nordhaug: – Norge svikter Italia og Hellas

Asylmottak i Afrika vil ikke i seg selv stoppe båtene. Det skjer bare om EU får stanset båtene med makt. Forutsetningen for å kunne forsvare slik maktbruk, er at retten til å søke asyl kan garanteres i asylsentrene.

De som ønsker å stoppe innvandringen, vil mene dette er en god løsning. Få båtene til å snu, nekt dem å komme i land på europeisk side. I teorien kan det fungere. I praksis vil det være særdeles vanskelig å gi en slik garanti. Så lenge Libya er et ustabilt kaos, er det uforsvarlig å tvinge noen tilbake dit.

Hindrer man flyktninger å komme over grensen til Europa, risikerer man å svekke retten til å søke asyl betraktelig. Det er det selvsagt ikke alle som bryr seg så mye om, men Macron gjør det. Det skal bli interessant å se hva han får til i praksis. Jeg har ingen forhåpninger.

Før man rokker ved retten til å søke asyl ved grensen, må et omfattende system være på plass på afrikansk side. Det er en rekke juridiske problemstillinger som må løses. Blir tragedien i Middelhavet stor nok, kan mye være mulig. Italia har truet med å nekte båtene med migranter å legge til kai, om de ikke får mer hjelp med de over 100.000 migrantene som har kommet i år. Skjer det, kan Macrons nygamle løsning nærme seg virkeligheten.

Også med dagens system blir mange hindret i å få beskyttelse, fordi veien til et trygt sted er så dyr og strabasiøs. I tillegg har EU allerede et omfattende samarbeid med de fleste landene i Nord-Afrika. Flere steder samarbeider myndighetene om å hindre migranter i å reise derfra. Det redder liv, men rammer også noen av dem som virkelig er på flukt.

Derfor er det ikke noe galt i å se etter andre løsninger. Aps paniske retrett dagen etter at de åpnet for å støtte Macron var unødvendig.

I den norske valgkampen fremstilles asylmottak i Afrika som en enkel løsning, men det har i et par tiår vist seg som alt annet enn det.