Islams kvinnestemme

Amina Wadud ble trakassert og truet på livet etter at hun ledet en bønn for muslimer i New York i 2005. Fremdeles er hun kontroversiell.

Publisert Publisert

Foto: Paul Sigve Amundsen

INTERVJUET

Den 18. mars 2005 ledet du en bønn for muslimer av begge kjønn i New York, og mange islamske ledere reagerte kraftig. Hvordan forholder du deg til den type aggressivitet mot deg selv?

— Helt ærlig, det er ikke min oppgave å forholde meg til den type aggressivitet. Jeg liker ikke konflikt, selv om jeg har skapt mye kontroverser. Jeg gir ikke noen retten til å fornærme meg vilkårlig. Jeg vil svare godt for meg selv. Jeg ønsker ikke å verdige noen et svar når argumentet deres er redusert til skjellsord.

Ble du overrasket over dette?

— Jeg tror ikke noen kunne forestille seg en del av det som skjedde. Men jeg ser helt klart at det var en utfordring til det bestående, og det hadde potensial for ganske heftig motstand. Noe av det har forandret livet mitt, og det beklager jeg. Jeg har jobbet lenge og hardt før 2005 med likestilling i islam, og det eneste jeg syns er synd er at dette på en måte overgår alt det andre jeg har gjort.

Førte det til mer debatt om likestilling i islam?

— Nei, det skapte bare debatt om kvinner som leder bønn. Det er så inngrodd, folk vil heller utelate bønnen istedenfor å tenke seg at det er mulig å gjennomføre ritualet med en kvinnelig leder. Siden den gangen har jeg ofte spurt meg selv; hvordan kan det ha seg at vi har innført likestilling på alle nivåer i næringsliv og politikk, men likevel overlater lederskapet for bønn til menn? Jeg syns det er fascinerende.

Mange mener at muslimer bør vise den type aggressivitet?

— Det er det samme jeg ville ha sagt om folk som begår terrorisme. Jeg er så til de grader uenig med dem at jeg ikke en gang klarer å følge logikken i argumentene deres. Du kan si ja til islam, og si absolutt nei til vold og bombing. Jeg er en del av den bevegelsen. Jeg fordømmer det som upassende, det er et religiøst misbruk som har kapret islam fra 99,9 prosent av muslimene, de som er totalt uenige med dem. De er en så liten del av islam, likevel blir hele islam besudlet av dem.

Det har vært mye kritikk av at de 99,9 prosentene ikke har reist seg og kritisert terroren?

— De har ikke være i stand til å ta avstand fra det som de burde. Det som er interessant er at de 99 prosentene gjør oss fremdeles til ofre for den metoden. Når to prosent kritiserer, så fører det til at de 97 resterende prosentene oppfattes som apologetisk. Det er en slags «overkill» her. Noen mennesker er sinnssyke helt på egen hånd og er muslimer samtidig. Det betyr ikke at jeg må kommentere det eller forholde meg til det.

Du vokste opp under den politiske liberaliseringen i USA på 60-tallet. Hva fikk deg til å velge å omvende deg til islam?

— Jeg var på leting etter forholdet mellom menneskene på jorden og ideen om noe overjordisk. Jeg hadde et nært forhold til min far, som var metodistprest. Jeg ble inspirert av ham til å forfølge denne ideen videre. Jeg kom faktisk til buddhisme først, og jeg praktiserte buddhisme en stund før jeg konverterte til islam. Jeg tror vi er nødt til å engasjere oss i hverandre, rett og slett fordi jeg tror at det å orientere seg mot noe hellig er en viktig dimensjon av hva det betyr å være menneske. Mitt valg av islam har med det å gjøre hvordan jeg forsto det forholdet, og det at jeg forsto det på beste måte gjennom å studere islam.

Du sa en gang at det er en harmoni mellom det å være afroamerikaner og det å være muslim, selv om afroamerikanere ikke blir muslimer. Hva betyr det?

— I USA vet den afroamerikanske befolkningen som helhet mye mer om islam enn, la oss si, den hvite, amerikanske befolkningen. Det er en større toleranse for islam som en måte å leve på, selv om personen ikke er muslim selv. Så jeg blir aldri stilt i tvil om min identitet som muslim i den fargede befolkningen, selv om den personen ikke er muslim. Men i den hvite befolkningen er det alltid et spørsmål om hvorfor jeg ble muslim. Det er blitt mer markant etter 11. September 2001. De hvite spør meg alltid hvorfor jeg ble muslim, ikke bare av nysgjerrighet, men som en anklage: «Hvordan kunne du forlate din liberale bakgrunn og havne i islam?» Jeg har aldri fått den type spørsmål fra afroamerikanere.

Da du ble muslim, hadde du da de samme spørsmålene om likestilling den gangen, eller kom de som resultat av å studere koranen?

— Jeg hørte en gang min første mann si til sin mor at i islam får ikke kvinner kjøre bil. Jeg husker at jeg sa at kvinner kan gjøre akkurat det de vil. For det første; jeg er ikke gift med ham lenger. For det andre; ideen om at det ikke var lov for muslimske kvinner å kjøre bil var bare helt absurd for meg. Det er mulig jeg var litt naiv, men nå er jeg faktisk tilbake til det synspunktet. Kvinner kan gjøre hva de vil i islam. Ikke nødvendigvis i muslimske land eller i muslimsk kultur, men min oppgave har vært å prøve å finne bevis som kunne støtte min oppfatning. Spørsmålet er hvordan vi bruker Koranen som en veileder i spørsmål om likhet. Det er problematiske deler av Koranen som omhandler dette temaet. Men mitt svar er at Koranen befinner seg i tid og rom, og religionen reflekterer den tiden og det stedet den befinner seg på. Ikke alle tolkninger er evig universelle. Vi kan ikke gjøre det å kappe av hender av kriminelle en evig lov.

I Frankrike er det forbudt å bruke religiøse symboler i skolene. Hvordan vurderer du langtidseffektene av det?

— I USA har mange tatt i bruk det digre bling-korset, som alle hiphop-fyrer bærer. I et samfunn der vi har fri utøvelse av religion og ytringer jeg skulle gjerne ha sett noen si til dem at de ikke kan bruke det. Jeg tror ikke symbolene i seg selv er et uttrykk for de verste elementene i religionen. Jeg tror helle det burde vært lovstridig å anklage hele religionen for overtrampene til de få. Hver gang du ser et symbol og reagerer på det, så må du gå tilbake og finne ut hvorfor det betyr noe negativt for deg. Vi må ikke skape flere fiender, og vi må ikke gi den makten til terroristene. Vi må ikke skape mer avstand.

Kjøper du argumentet at vi er en sekulær stat, derfor vil vi la dere bruke religiøse symboler?

— Jeg er for å skille kirke og stat. Men jeg er for det å fremme og beskytte religion. Og det er en versjon av sekularisme som jeg er mer komfortabel med. Det er viktig å fremheve frihet innen islam, det at folk må kunne fremme sine ideer uten å bli mobbet eller truet på livet fordi ideene bryter med konsensus. For eksempel at mange europeere mener at det å dekke seg til er slaveri, at et slør er undertrykkende. Vel, jeg er datter av slaver, og mine forfedre fikk ikke lov til å dekke seg til slik de ville. For dem var det å ta av klærne undertrykkende. Så jeg tror ikke dette er entydig. Jeg tror på åpen debatt.

Enig i Amina Wadud sine synspunkter? Si din mening.

Publisert