Usportslig opptreden

MORTEN STRØKSNES: Fotballen er ikke rund i Israel.

Morten Strøksnes
Gjestekommentator

marvin. bt. str++ksnes.l++rd 08.06.13.jpg Marvin Halleraker

Når dette skrives, har Norges U21-lag i fotball nettopp spilt uavgjort mot hjemmelaget Israel. De hadde fordelen av hjemmebane. Kommentatoren gjorde et nummer av at flere spillere på det israelske laget er israelske palestinere.

Det er visst meningen vi skal bli rørt av at Israel ikke diskriminerer i fotballen, som de gjør på alle andre samfunnsområder.

Man trenger ikke å ha Drillos geografikunnskaper for å klø seg i hodet over at europamesterskapet for U21 arrangeres i Asia.

For Israel er derimot en liten drøm gått i oppfyllelse. På det økonomiske, kulturelle, forsvarsmessige og sportslige området ønsker landet å være en del av Europa.

Derfor lener lille Israel seg mot EU — hele tiden med tyngden fra USA - for å oppnå en privilegert status overfor Europa. Det endelige målet er å bli et fullverdig medlem av EU.

Et fotball-EM er en god begynnelse.

Kommentatoren virket nesten betatt av ideen om at Israel lar de beste spillerne få spille på landslaget - som om ingen har tenkt på det før.

Men nettopp fordi palestinerne diskrimineres på de fleste andre samfunnsområder, kan fotballandslaget brukes til å fremstille Israel som et inkluderende demokrati.

Skaper fotball samhold og bygger broer? Den som svarer ja, kan ikke ha lest «Fotballkrigen» av Ryszard Kapuściński, eller har overvært diverse hatoppgjør i inn- og utland. Man kan like gjerne si at fotball er krig som iscenesettelse, uten drapsvåpen.

UEFAs beslutning om å legge et fotballmesterskap til Israel er blitt møtt med massiv kritikk fra internasjonale fotballstjerner, koalisjoner av nobelprisvinnere og politiske ledere, forkjempere for menneskerettigheter - og palestinere.

Det norske forfatterlandslaget i fotball nektet selvsagt å spille et slags parallelt forfatter-EM, til tross for at vi, med målmaskinen Erlend O. Nødtvedt som spiss og Karl «Knokkel» Knausgård som midtstopper, var soleklare favoritter.

Desmond Tutu taler på vegne av flere når han skriver i The Guardian at arrangementet fungerer som en hvitvasking for Israels rasisme, og ufortjent bringer landet inn i det gode selskap.

UEFA har offisielt nulltoleranse mot rasisme, gjennom «Rødt kort-kampanjen». Europeiske klubber med rasistiske supportere tvinges til å reagere, eller så straffes de hardt, i form av bøter og andre sanksjoner.

I Israel kan derimot tilskuerne bade i rasistiske slagord, uten at det får noen konsekvenser for klubbene.

Den internasjonale kritikken er imidlertid ikke rettet mot dette. Den er rettet mot Israels behandling av palestinere.

Israel saboterer bevisst palestinsk idrett. Som andre palestinere, holdes idrettsfolk fengslet i årevis, uten at de anklages for noe som helst.

At Israel heller vil ha land enn fred, er ikke blitt mindre åpenbart de siste ukene

Palestinske utøvere får ikke reise ut, mens gjestende idrettsfolk ikke får reise inn. Da palestinerne nylig arrangerte sitt første maratonløp, fikk ikke løpere fra Gaza delta.

Israel nektet i ti år palestinerne å spille «landskamper» i fotball. Da de innvilget en slik tillatelse i 2008, etter internasjonalt press, bombet de palestinernes nasjonale stadion noen måneder senere. I fjor skjedde det på nytt.

Israel bedriver kollektiv avstraffelse. På fotballbanen er det som å vise ut åtte spillere for én stygg takling.

UEFA-sjefen Michel Platini forsvarer avgjørelsen om å legge EM til Israel slik: «Fotball har ingenting med politikk å gjøre. Fotball bringer folk sammen».

Ingen som så Platini i aksjon, tvilte på han var en særdeles intelligent fotballspiller. Dessverre stopper det visst der.

Noen dager før EM startet, kunngjorde Israel at de skal bygge tusen nye boenheter i det okkuperte Øst-Jerusalem. At Israel heller vil ha land enn fred, er ikke blitt mindre åpenbart de siste ukene.

Gjennom lekkasjen av diplomatiske dokumenter («the Palestine Papers»), er det kommet frem at palestinerne under hemmelige forhandlinger har strukket seg lengre enn langt. Men én bosetting i Øst-Jerusalem måtte vel Israel kunne fjerne? Israel sa nei til dette, og avbrøt forhandlingene.

Så lenge ingen presser dem, men tvert om belønner dem med prestisjetunge europeiske idrettsarrangementer og økonomiske særavtaler, kan Israel fortsette å gjøre akkurat som de vil.

Dette er intet mindre enn en skam. Vanligvis boikotter det internasjonale samfunnet land som ikke aksepterer Folkeretten og begår systematiske brudd på menneskerettighetene.

Slik var det med Sør-Afrika under apartheid. Knapt noen ville ha noe med dette regimet å gjøre. Israel var et unntak. De bygget et nær allianse til apartheidstatene.

Slik var det også under sommer-OL i Moskva i 1980, som ble boikottet av 61 land, inkludert vårt eget, i protest mot invasjonen av Afghanistan.

Boikotten av Sør-Afrika ga hvite sørafrikanere et signal de umulig kunne overse. Til Israel har vi nå sendt motsatt signal.

Budskapet er at Israel ikke trenger å gjøre noe med okkupasjonen og koloniseringen, eller de flere tusen fangene, hvorav mange er barn, som råtner i israelske fengsler uten å være siktet for noe.

Israel er allerede i det gode selskap blant «europeiske» land.

Nå følger 140 land de TV-overførte fotballkampene fra Israel. Lederen for det israelske fotballforbundet, Avi Luzon, mener dette bare er starten, og ser for seg finaler i Europaligaen og Champions League.

Fra motsatt hold arbeides det for at den relativt omfattende boikotten av Israel innenfor det akademiske og kulturelle området, også skal gjelde sport.

Artister som Elvis Costello, the Pixies, Roger Waters og Santana spiller ikke i Israel. Hvorfor skal europeiske fotballklubber og landslag måtte gjøre det?

Og som salt i såret greide vi bare uavgjort.

Bare én god ting kommer ut av EM for U21-lag i Israel. For å unngå dårlig PR i denne hyrdestund av god PR, kommer neppe Israel til bombe mål i Syria, Libanon eller Gaza de neste to ukene.

Det er bare en timeout.