Kunsten å skape mordere

90-tallets avhørsmetoder er oppskrift på falske tilståelser. Kevin-saken viser hvor galt det kunne gå.

Publisert Publisert

ÅSTEDET: En politimannn legger ned blomster på åstedet der Kevin ble drept. Bildet er fra 1988. Foto: Pressens Bild, Stefan Hyttfors/PRESSENS BILD

16. august 1998 ble 4 år gamle Kevin Hjalmarsson funnet død i Kyrkviken i Sverige. Kevin ble kvalt. Myrdet, sa politiet på stedet. Jakten på dem som drepte ham utviklet seg til en av Skandinavias største politiskandaler.

Robin (5) var bestevennen til Kevin. De lekte sammen den dagen han døde, kanskje visste han noe.

Femåringen ble først hovedvitne i saken. Så ble han hovedmistenkt. Etter noen måneders intense avhør, konkluderte politiet med at Robin var morderen.

Det var brødrene Robin (5) og Christian (7) som hadde kvalt Kevin, med en pinne, og lempet ham ut i vannet, mente politiet. Det hadde de tilstått, sa etterforskningsleder Rolf Sandberg. Med det ble saken avsluttet, uten bevis, uten advokater, og uten rettssak. «Barnemorderne» ble overlatt til psykiatrien.

Les også

BT mener: – Et svik mot barna

Først nå viser det seg hvor syltynn saken mot brødrene var. Dokumentaren «Saken Kevin», som nylig ble tilgjengelig på NRK, avdekker den høyst diskutable prosessen som gjorde to små gutter til drapsmenn.

Det er kvalmende å se hvordan guttene blir holdt i avhør i timevis, hvor ledende spørsmålene var, hvordan det å treffe mamma blir brukt som pressmiddel.

Robin (5) kravler rundt, på gulvet, under sofaen, og gir åpenbart ingen pålitelig forklaring på hva som skjedde med Kevin. Han gjetter på feil drapsvåpen, han plasserer drapet på feil sted, han kunne umulig ha slept Kevin til funnstedet uten at den døde kroppen ble merket av det.

Men etter hvert blir politifolkene stadig mer utålmodige. «Barnesporet» er det eneste de har, lokalsamfunnet engster seg, media maser. Saken må jo avsluttes! «Tilståelsen» er egentlig bare et utslitt barns forsøk på å gi de voksne det han tror de vil høre.

I Storbritannia førte en serie skandaler og falske tilståelser til et oppgjør med manipulerende avhørsmetoder tidlig på 90-tallet. Det var et formidabelt paradigmeskifte – som ikke nådde lokalpolitiet i Arvika.

Kevin-saken er en studie i det avhørsekspert Asbjørn Rachlew kaller bekreftelsesfeller: Tendensen til å søke bekreftelse på det vi tror på, og bortforklare eller ignorere det som ikke passer inn. I Arvika var målet fortsatt å få de mistenkte til å tilstå, godt hjulpet av manipulasjon og utmattelsesteknikker. Forsvarsadvokater drev de visst ikke med.

Robin måtte være med på rekonstruksjon, han måtte sparke en dukke i Kevin-størrelse ut i vannet, han måtte vise hvordan han skadet bestevennen på halsen. Barn kan få traumer av mindre.

Les også

Utvalg: Barns signaler om overgrep ble oversett og feiltolket

Gjennom hele oppveksten – helt frem til SVT viste dem de hemmelige opptakene – trodde både Robin og Christian at de hadde drept et barn, uten å huske det.

Saken er en ren bekreftelse på forskningen til rettspsykiater Gísli Gudjónsson, en av de fremste forskerne på tvilsomme avhørsteknikker.

Allerede i 1982 formet Gudjónsson begrepet «memory distrust syndrome» (MDS). Det innebærer at en person kan bli overbevist om at han har gjort noe han aldri har gjort, etter gjentatt press og påvirkning i avhør.

Det samme skjedde med fetteren til Birgitte Tengs, og den tilbakestående Brendan Dassey i dokumentaren «Making a Murderer»: Begge ble stygt manipulert til å tilstå et drap de trolig ikke hadde begått.

I dag er kritikken av eldre saker og avhørsmetoder nærmest blitt rituell. Oppvasken etter 90-tallets politistat har gitt ny innsikt og metoder og retningslinjer. Betyr det at fortidens overtramp ikke vil gjenta seg?

– Vi bør ikke lene oss tilbake og tro at alt nå er på stell. Vi må ha hele tiden ha «guarden» oppe, sier Asbjørn Rachlew i et intervju med Advokatbladet.

Selv om bevisstheten er økt, fortsetter feil å skje.

28. august 2014, i Stavanger, ble en 15 år gammel gutt avhørt for voldtektsforsøk på en lagkamerat. Han ble avhørt uten advokat, uten verge, han ble grillet i én time og 54 minutter, manipulert og presset til å tilstå. Saken ble grundig gjennomgått i Brennpunkt-dokumentaren «Avhøyret» i mars.

«De andre guttene bruker ikke forsvarer. Den eneste forskjellen er at det tar mer tid», sa etterforskeren da han startet avhøret.

Avhørsekspert Asbjørn Rachlew var sakkyndig under rettssaken. Han fikk assosiasjoner til for lengst forlatte politimetoder. Stavanger tingrett fant også betydelige mangler ved avhøret, både når det kom til objektivitet og gjennomføring. Alle de fem guttene ble frikjent i retten.

Les også

Ny dom kan gi samværsfedre flere rettigheter

Mye har skjedd siden 4 år gamle Kevin døde, men manipulasjon og falske tilståelser er fortsatt ikke en forlatt problemstilling. Gode systemer og kunnskap og rutiner kan demme opp for mye, men politiet vil fortsatt lete etter bekreftelse på sine hypoteser, de blir utålmodige, de arresterer feil folk. Ikke noe rundskriv i verden er til hinder for menneskelige feil.

Derfor må vi snakke om Kevin. Om at politiet fikk ufortjent hyllest for å løse den grusomme saken, om at media knapt stilte kritiske spørsmål. Vi må snakke om maktmisbruk og rettssikkerhet, om hvor viktig det er at alle får en forsvarer med seg i avhør.

Vi må snakke om hvordan ingen stilte opp for de to brødrene, hvordan de mistet en barndom og har brukt hele livet på å tvile på sine egne minner. Og nå vet ingen hvem som egentlig drepte Kevin.

Publisert