Supermakten mister kreftene sine

Det er ubegripelig at USAs president støter fra seg sine allierte ved å true og håne dem.

FIENDTLIG INNSTILT: USAs teknologiske overlegenhet har skrumpet kraftig inn, og på noen felter er antakelig utfordrerne allerede kommet lenger enn Donald Trump og amerikanerne, skriver Ståle Ulriksen. CARLOS BARRIA

Ståle Ulriksen
Forsker på Sjøkrigsskolen

Som forventet skapte president Donald Trump store overskrifter denne sommeren ved å fornærme sine allierte i NATO, forvirre oss alle om hva hans forhold til Russland egentlig er, og ved å forberede handelskrig med Kina.

Trump er svært kritisk til nesten alle de internasjonale institusjonene som har regulert det internasjonale systemet i mange tiår.

Han fører en politikk som peker mot en amerikansk alenegang.

Trump hevder, delvis med rette, at USA bærer en urimelig stor del av kostnadene ved å opprettholde institusjoner som FN og NATO – og sier rett ut at andre stater oppfører seg som gratispassasjerer.

Derfor foretrekker han å gjøre bilaterale avtaler mellom USA og andre stater hver for seg heller enn å gjøre dette i multilaterale fora.

Bak denne politikken ligger forestillingen om at USA er så sterkt at landet kan klare seg alene.

Les også

Nettet snører seg rundt Donald Trump

Det internasjonale pengefondet (IMF) publiserer årlig sine beregninger av størrelsen på staters økonomi. Målt i kjøpekraft var USA i 2017 bare den tredje største økonomien i verden. Både Kina og EU var større.

Etter at USA varslet Kina og EU om innføring av nye proteksjonistiske tollsatser, forsøkte Kina å etablere en handelspolitisk allianse med EU. Dette ble avvist fra EUs side.

Mange mener dette skyldes europeisk sikkerhetspolitisk avhengighet av USA. USAs militære styrke gir altså landet store fordeler langt utover sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Mange land over hele verden har basert sitt forsvar på antakelser om amerikansk hjelp dersom de skulle bli truet eller angrepet.

Men hvor sterkt er USA egentlig militært? Med tanke på et styrket russisk-kinesisk strategisk partnerskap, disputtene om havområder i Øst-Asia og Sør-Kina-havet, konfliktpotensialet i Øst-Europa og faren for opptrapping av konfliktene i Midtøsten, er potensialet for konflikt større enn på lenge.

Om krig skulle true både i Asia, Europa og Midtøsten samtidig – vil amerikanerne da klare å hjelpe sine allierte?

Les også

EU får mest ut av handelsavtalen, men ikke si det til Trump

Da terrorangrepene kom i 2001, var USA regnet som verdens eneste supermakt og den sterkeste staten som noensinne hadde eksistert i forhold til sine omgivelser.

USA var langt foran alle andre både i militær teknologi og militær operasjonskunst. De militære styrkene var bygget opp, utrustet og trent for konflikter med andre stormakter.

President George W. Bush skrøt av at «supermakter driver ikke med vindusvasking» og mente med det at USA ikke skulle bruke krefter på fredsoperasjoner, stabiliseringsoperasjoner og slikt. Det kunne andre, mindre mektige stater ta seg av.

USA satset på strategiske kapasiteter og bygde et nettverk av satellitter som koblet sensorer som kunne finne ut hvor fienden var mot avanserte kampfly og presisjonsvåpen som kunne ødelegge ham. De klassiske bakkestyrkene skulle reduseres kraftig.

Men så kom 11. september 2001. Så kom Afghanistan. Så kom Irak. Det hyperavanserte forsvaret USA hadde bygget fungerte glimrende i den første fasen av disse konfliktene, da det handlet om å knuse konvensjonelle, klassiske militære styrker.

Men så kom erkjennelsen av at slike styrker egnet seg dårlig til å kontrollere store landområder og å stabilisere stater med store befolkningsgrupper som var fiendtlige mot hverandre.

Les også

Trump raser mot Twitter på Twitter

Etterhvert kom det nye doktriner for opprørsbekjempelse og stabiliseringsoperasjoner. Disse krevde mer folk på bakken, mer infanteri og annerledes trening.

Dermed ble investeringene i nye kampfly, nye krigsskip, nytt artilleri – kapasiteter som er svært viktige i storkrig – redusert. Det ble brukt enorme summer på å holde flere hundre tusen soldater i disse krigene.

Etter hvert som tapene vokste ble det også vanskeligere å rekruttere soldater til hæren. Kravene for å komme inn i US Army, som hadde vært skyhøye på 1990-tallet, ble nå kraftig redusert.

Dyre operasjoner ga også mindre penger til vedlikehold og modernisering av materiellet. På grunn av sand og støv ble også det materiellet som faktisk ble brukt i Afghanistan og Irak slitt ned mye raskere enn forventet.

Senere måtte både treningsnivå og beredskap ofres for å få råd til litt vedlikehold og modernisering. Med tanke på en krig med en mer eller mindre likeverdig rival, er altså det amerikanske forsvaret mye dårligere rustet nå enn for halvannet tiår siden.

Les også

Trump svik landet sitt

Samtidig som USA la om forsvaret fra stormaktskrig til opprørsbekjempelse, satset særlig Kina og etter hvert også Russland kraftig på det motsatte.

Begge har brukt store ressurser på å utvikle ny teknologi og nye måter å slåss på. Begge har satset voldsomt på å høyne styrkenes treningsnivå og beredskap.

USAs teknologiske overlegenhet har skrumpet kraftig inn, og på noen felter er antakelig utfordrerne allerede kommet lenger enn amerikanerne.

I en slik situasjon er det forståelig at amerikanerne ønsker at deres allierte skal bruke mer på eget forsvar. Men for meg er det ubegripelig at USAs president støter fra seg sine allierte ved å true og håne dem.

Man skulle kanskje tro at det nettopp var i en slik situasjon at USA hadde bruk for allierte.