Hvorfor må foreldre i skvis absolutt være toppledere?

Småbarnsfasen bør ideelt sett ikke kombineres med mer avansert ansvar enn å runde Netflix og sove når du kan.

«Jeg er rett og slett for strukket», sa Une Bastholm da hun trakk seg som partileder for MDG under Arendalsuka.

Stemmen knakk da hun snakket om de to små barnehagejentene som hun så gjerne vil ha mer tid med.

Det er lett å forstå. Skvisen mellom jobb og hjem gir ganske raskt en fryktelig følelse av å være utilstrekkelig på alle fronter. Sånt kan få de sterkeste til å stikke fra tyngende ansvar og verv.

Men er det et samfunnsproblem at selv ikke ressurspersoner som Bastholm klarer å kombinere småunger og lederjobb? Eller er det sånn livet egentlig burde legges opp?

«At det ikkje er lettare å kombinere eit politisk liv på toppen, med familielivet, er eit demokratisk problem», konkluderte kommentator og tidligere KrF-politiker Emil André Erstad i Vårt Land, og mener avgangen «bør vere ei lekse for norsk politikk».

At tilretteleggingen kan og bør bli bedre, er et åpenbart poeng.

Une Bastholm trekker for eksempel frem den enorme lettelsen hun følte da Stortinget gikk fra svært flytende til faste voteringstidspunkt på dagtid. På Facebook beskriver hun hvordan hun pleide å farte som en strikkball mellom amming og kveldsmøter, og at det var umulig å planlegge noe som helst.

Både i politikken og arbeidslivet ellers er det nok rom for mange slike grep. Men spørsmålet er om mangel på tilrettelegging er det egentlige problemet.

Midt i den mest intense småbarnsfasen var jeg på en av disse rutinemessige medarbeidersamtalene hvor ambisjoner for fremtiden og eventuell interesse for lederansvar gjerne er tema.

Jeg svarte kanskje litt vel kjapt og spontant: Jeg vil egentlig bare være i fred!