Nå som vi hadde fått fred

STORTINGETS utenrikskomité kom til Teheran denne uken, og de iranske myndighetene hadde bedret atmosfæren ved å avstå fra å steine et utro par. Synd da at den britiske dronningen ødela stemningen med å hylle en forfatter.

Ayatollah Khomeini ga Salman Rushdie en fatwa for boken «Sataniske vers». Dronning Elizabeth gir ham en sir-tittel. Khomeinikrevde retten til å sensurere bøkene til en borger av Storbritannia. Irans forbud skulle også gjelde i Vesten, gjennom selvsensur. Vesten lærte at sataniske vers er farlige.

Tiden gikk. Hadde vi fått fred? Nei, for vi kunne jo ikke holde fred. I Danmark ble Muhammed tegnet, og i Norge gjenga en redaktør tegningene. Han hadde ikke behøvd å trykke tegningene, som danskene ikke hadde behøvd å tegne. Den norske utenriksministeren beklaget overfor islamske land: Også i Norge fantes ekstremister, en redaktør.

DET BLE RO IGJEN. Muhammed-krisen var over. Ytringsfrihetens problem var løst ved at man i Danmark og Norge mistet lysten til å tegne og trykke slikt som utløser voldelige protester. Det ble kalt å ta hensyn til religiøse følelser.

Så blir Salman Rushdie Sir Salman. En iransk religiøs leder svarte under fredagsbønnen i forrige uke at fatwaen står ved lag. En pakistansk minister uttrykte forståelse for selvmordsbomber. Han påsto dermed at det er naturlig for muslimer å være selvmordsbombere når de blir sinte. Sånt kalles rasisme eller fremmedhat, dersom en Frp-er sier det. Den religiøse lederen sier at Muhammed var blodtørstig. Og fortsatt ønsker drap.

DEMOKRATIETS friheter er forutsetningen for det multikulturelle Europa, som millioner muslimer er en del av. Protesten mot en bok og noen tegninger var et krav om at Vesten måtte begrense disse frihetene. Hvilken selvmotsigelse. Det er makten vi bes om å ta hensyn til. Ayatollaenes makt, imamenes... Ikke dikternes Iran, musikernes Iran, kvinnenes Iran. Hvilket bidrag til utvikling!

— Rushdie er et forhatt lik, sa første viseleder i Irans nasjonalforsamling, Mohammad Reza Bahonar, her om dagen. Han tok feil. Khomeini fikk ikke tatt livet av Rushdie. I demokratiet får forfattere priser eller annen heder. Tegnere tegner og aviser trykker. Drap og brenning av ambassader er ikke et argument for at det skal slutte å være slik.