Italia spesial

Du må ikke være gal for å jobbe her, men det hjelper, lyder vitsen. Måtte man være italiener for å mene at Silvio Berlusconi kunne være statsminister?

Publisert Publisert

Europa begrep ingenting da Berlusconi med et raskt trekk overtok italiensk politikk. Journalist Simen Ekern har fulgt italiensk politikk siden Berlusconis gjennombrudd i 1990-årene. I boken «Berlusconis Italia» (Cappelen) prøver han å forklare fenomenet. Han gir den italienske forklaringen, men tar med internasjonale utviklingstrekk. Spissformulert var Berlusconi både et produkt av et italiensk forløp, og et mulig fremtidssyn. Han ble det ekstreme eksempelet på politikeren i massemediesamfunnet, og ikke minst på hvordan penger og politikk finner sammen.

Pengemakt I og II

I 1990-årene felte korrupsjonsavsløringer det italienske etterkrigsregimet. Det rettslige oppgjøret fikk navnet «Rene hender».

Det hemmelige ekteskapet mellom penger og politikk ble avdekket, og rammet partiene på høyresiden, i sentrum og videre til sosialistpartiet. Med andre ord de gamle regjeringspartiene.

Den som så ba om velgernes tillit var pengemannen Silvio Berlusconi. Han stilte med sitt eget parti, Heia Italia, i en koalisjon med et norditaliensk separatistparti og nyfascistene, som nå kalte seg postfascister. Det var en underlig forsamling.

Berlusconi brukte kun måneder på å nå frem i italiensk politikk. Den politiske karrieren løp parallelt med rettsapparatets anklager mot Berlusconis finansimperium. Utenfor Italia forsto man enda mindre. I 2001 ble Berlusconi igjen statsminister, og han satt til valget i år. Men valget var ikke noe oppgjør med ham. Berlusconi tapte så vidt.

Fortsatt var han ok

Halve Italia og hele Europa forsto ikke. Det betyr ikke at man må være stupid og stokk uvitende for å stemme slik at andre himler med øynene. Men altså: Europeerne pekte på anklagene og på konsentrasjonen av pengemakt, mediemakt og politisk makt hos én person. De lo av Berlusconis uttalelser, men ristet på hodet da han i EU-parlamentet slynget en nazivits mot en tysk parlamentariker.

Berlusconi var statsminister i et stort land som overtok formannskapet i EU. Gikk det an? Det gikk an. En brorpart av Italias velgere mente fortsatt i 2006 at det var ok å ha Berlusconi som statsminister. Hva så de i ham? Simen Ekern har snakket og lest seg gjennom Italia og gir mulige svar.

Redningsmann

Et svar ligger i at «Rene hender»-aksjonen lignet en dom over all borgerlig politikk, med fritt rom for venstresiden. Det var tid for skadebegrensning, og Berlusconi tilbød seg å være redningsmann. Han var ikke en av de gamle politikerne, men trygt borgerlig. Han kom som ikke-politiker med noe som ikke var et parti, men et heialag for Italia, og tok med sin utenfor-rolle den samme appellen som i Norge ble kapret av Fremskrittspartiet.

Men Berlusconi var ikke utenfor. Italias rikeste mann var et kjent ansikt. Berlusconi hadde et finansimperium og bygget et tv-imperium. Med det teppebombet han italienerne før valget i 1994, det første han vant. Penger og fjernsyn ga adgang til velgerne og kontroll over budskapet. Berlusconi leste utviklingen, og tok konsekvensen av at fjernsynet var blitt virkelighetens arena. Det var en internasjonal trend spilt ut i en italiensk sammenheng.

Ikke minst var Berlusconi bildet på økonomisk suksess. Han hadde lyktes, slik enhver italiener kunne lykkes. Berlusconi var drømmen gjort til virkelighet. Nå lovet han å gjøre hele Italia til en suksess. Han skulle lede landet som en moderne bedrift.

To virkeligheter

Berlusconi hevdet at det italienske rettsvesenet var et redskap for venstresiden for å forfølge ham politisk. Man fikk tro hva man ville, og åpenbart prellet rettsvesenets versjon av på mange velgere. De oppfattet det som et angrep på dem selv. Italia frikjente ham, sa Berlusconi.

Ekern beskriver den italienske velgermassen som to samfunn med motsatte virkelighetsoppfatninger. Det ene så Berlusconi som mannen Italia trengte, det andre som mannen som truet landet, og endret lovene for å beskytte seg selv. Altså en fare for demokratiet. Valget i år viste likevekt mellom virkelighetene.

Ekerns bok tar også andre snitt i dagens Italia med kapitler om mafia, innvandring og den katolske kirken, gamle og nye spenningsfelt med nedslag i italiensk politikk. Samlet bidrar boken til å komme forbi den korte konstateringen av at italienerne er noe for seg selv.

Men forfatteren blander — i likhet med journalister flest - ordene stats- og regjeringsleder. Berlusconi ble regjeringssjef. Det var problematisk nok.

HATET OG ELSKET: Silvio Berlusconi hadde samme type appell i Italia som Frp har i Norge. FOTO: TULLIO PUGLIA, REUTERS Foto: STRINGER/ITALY

  • Georg Øvsthus
Publisert