«Glad i dere»

I Charlie sa vi ofte at vi var glade i hverandre. Helt enkelt, som avslutning på jobb-mailer, om vinklinger, eller tidsfrister, hendte det at vi skrev under med: «Glad i dere». Ikke så alvorlig formulert, men det var sant. Grusomt sant i dag, skriver Zineb El Rhazoui. Hun var på ferie da terroristene angrep arbeidsplassen hennes.

OVERLEVDE: Journalist Zineb El Rhazoui overlevde terroristangrepet mot Charlie Hebdo. I denne artikkelen skriver hun om sine venner og kollegaer i avisen. FOTO: GABRIELA HENGEVELD

Zineb El Rhazoui

Få av samtalene i Charlie var alvorlige, ikke engang fagorganisasjonsmøtene. De skulle ivareta arbeidstakernes rettigheter overfor ledelsen, personifisert av Charb. Det handlet om få byttet ut den satans kaffemaskinen som alltid gikk i stykker.

Charlies største islamistkritiker

Charb var alltid førstemann på kontoret om morgenen, og den siste som gikk. Han var også den som nølte minst med å gå ned i lønn, for at Charlie skulle overleve. Så, han ville ikke høre snakk om noen ny kaffemaskin. Han selv foretrakk te, uansett.

Mustapha er død. Han fikk helt nylig innvilget fransk statsborgerskap. Bare for noen uker siden. Det var han, med kabylsk aksent (et berbisk språk, red. anm.) og rulle-r, som leste korrektur på fransken vår. Avisen gikk i trykken på mandager. Da satt han som limt til pulten sin. Han forlot den bare for innimellom å lene seg over skuldrene på en journalist, og spørre, med lav stemme: «Hva er det du vil si her, egentlig?»

Språkproblemer? Mustapha kunne sine grammatikkregler på rams, og mestret nyansene i alle synonymer.

Den onsdagen var han kommet for å lese korrektur på neste spesialnummer. Der forlot han livet.

Simon overlevde. Det var en gave fra skjebnen på denne endeløse onsdagen, for vår webredaktørs comeback satt langt inne. Han kom tilbake fra dyp koma. Han som hadde klart å slutte å røyke, fikk punktert en lunge. Han fikk også en skade på ryggmargen. Han er på vei tilbake til livet, sakte, men han kommer. Forhåpentligvis. Som fremragende spesialist på aluminium og korsikansk politihistorie var han selvskreven på laget. Utstyrt som han var med en enorm sans for humor samt den nødvendige takt, tålmodighet og kjærlighet som trengs for å takle nesten daglige skittstormer på sosiale nettverk. Han svarte dannet og vittig på drapstrusler. Hans hysterisk morsomme statusoppdateringer på Facebook fikk millioner av «likes». De syrlige tweetsene fra Charlie, det var ham.

Slik er det i Charlie. Noen fra aluminiumsindustrien, andre fra jernbanen. Vi har en beredskapslege, en advokat, en psykolog, en økonom ... Alle møttes på onsdager «for å se hva vi skulle finne på i neste nummer.» Dessverre visste terroristene dette.

Og så er det alle de andre, venner som stikker innom. En uteligger med kanonkomisk utseende, en tidligere straffedømt som utvekslet brev med Charb i fengsel, utskudd, gjøglere og omstreifere av alle slag... De var også en del av Charlie. Svinestien vi hadde som base hadde jevn gjennomtrekk av blakke innvandrere, bloggere og aktivister som flyktet fra krig eller dødsdom. Alle fortalte de sine historier som Tignous tok ansvaret for å iscenesette i sine tegninger. I kulissene diskuterte vi om det var noe vi kunne gjøre for dem. «Jeg skal sjekke om vi kan ordne politisk asyl og jobb,» sa Charb en dag angående et tunisisk aktivist-par.

De to papirløse rømlingene satt ved dette samme bordet der mine kolleger døde. Jeg husker de stivnet til da de så våpenet til Frank, Charbs livvakt, en dagligdags tilstedeværelse for oss. Denne kroniske trusselatmosfæren vi jobbet under, fikk dem faktisk til å føle seg mer hjemme hos oss. Også Frank døde onsdag, «med våpen i hånd for å forsvare teamet», som hans overordnede fortalte meg.

Jeg fikk jobben i Charlie for mitt engasjement, ikke for noen høyttravende journalist-CV eller storartet søknadsbrev. I 2011, midt under den arabiske våren, ringte Sylvie, en tidligere ansatt. Hun ville spørre meg om min deltakelse i de marokkanske kampene. To dager senere spiste jeg lunsj med Charb og Riss. De ba meg «stikke innom møtet på onsdag.«

For at de skulle kunne ansette meg, tilbød Luz seg å gå ned i lønn, «for å overholde budsjettet.» Siden pleide Riss alltid å spørre meg: «Hva irriterer deg mest denne uken?» For å hjelpe meg i gang med skrivingen. Slik er Charlie, en irritert avis som aldri tar seg selv høytidelig. Riss overlevde. Han er skadet, men «kan bevege fingrene», fastslo en kollega. Han vil kunne tegne igjen. Luz er også i live. Han trodde ikke han var i stand til å tegne — helt til han plutselig sendte oss forsiden til neste utgave. Tragikomisk. Det er første gang Charlie har førstesiden klar allerede en torsdag kveld. Charlie har aldri vært en vanlig avis, og skjebnen har vist at det vil den heller aldri bli.

Redaksjonen vår ble nestet utslettet med kalasjnikov fordi vi våget å vitse med islam. Før vårt tegningtapetserte, latterfylte møterom brått ble til et blodbad, har vi tusen ganger blitt truet på livet. Dette var noe alle visste, men det svekket hverken hatet eller pipekonsertene mot oss. Tolv lik måtte til for at Charlie endelig skulle bli forstått. Med Wolinski, Honoré og Cabu er tre symboler på fransk kultur borte. Hva gjelder Bernard Maris (økonom, red. anm.) og Elsa Cayat som psykoanalytiker og spaltist, hadde de aldri tegnet en strek. Både Muhammed og paven var dem revnende likegyldige.

Charb hadde gjort Charlie til sitt kall og sitt kors. Han levde kun for å holde liv i avisen. Desperat har han banket på alle dører, til og med François Hollandes, for å rette oppmerksomheten mot Charlies ubønnhørlige endelikt som følge av en kvelende økonomisk situasjon. «Det føles som å trekke på gaten», betrodde han meg for en måned siden da vi spiste lunsj sammen. Charb levde i frykt for at avisen skulle dø, og brydde seg lite om sin egen død. Han hadde levd med politibeskyttelse siden 2012.

Om du hadde vært her, min Charb! Om du hadde sett det svarte folkehavet på Place de la République. Stille som i kloster. Folk som gråter med bilder av deg i hendene. Om bare du kunne sett dette! Om bare du kunne få oppleve den dagen da tilbudene om støtte strømmer til fra alle kanter, for at avisen skal leve, for enhver pris.

Oversatt fra fransk av Rakel Benon