Å være teatersjef i Bergen er ren risikosport

Denne mannen har nettopp skaffet seg en ganske stor fallhøyde.

Publisert:
Frode Bjerkestrand
Kulturredaktør i BT

LANSERTE SITT FØRSTE PROGRAM: Stefan Larssons mål er at teateret skal fungere som demokratitrening. At det folk ser på DNS sine scener, skal drive dem ut på byens puber for å krangle og diskutere. Altså at teateret skal fungere som et motvekt til digitalt sløvsinn og ekkokamre. Foto: Rune Sævig

Da Den Nationale Scenes nye teatersjef Stefan Larsson presenterte sitt aller første halvårsprogram tirsdag, ba han om unnskyldning for å bli i overkant pretensiøs.

Det er lite å unnskylde. Larsson kan være høystemt så lenge han ønsker, fordi cv’en hans gir ham troverdighet og tyngde til det.

Dessuten er vi vant til store ord i denne byen.

Larssons første vårsesong er ambisiøs, med en blanding lokalt og internasjonalt, folkelig og nyskapende.

DNS skal spille Jon Fosses «Namnet», den berømte musikalen «Cabaret» og Henrik Ibsens «Brand». Det blir norgespremiere på Linn Ullmanns «De urolige» og det helt nye stykket «Røyk over Isdalen», om mysteriet om isdalskvinnen.

Les også

Den nye DNS-sjefen ønsker blant annet å sjokkere publikum. Men teaterkritikerne får ikke bakoversveis.

Stefan Larsson understreker selv at teateret skal både skal irritere og underholde - og at det kan være «schizofrent» noen ganger.

Men samtidig er programmet et utvalg sterke tekster, av fortellerkunst (Jon Fosse og Linn Ullmann) og politisk aktuelle budskap (nazisme i «Cabaret» og fanatisme i «Brand»).

Det virker kanskje ikke grensesprengende originalt, men Larsson er kjent for å lage magi av gammelt materiale.

Larssons mål er at teateret skal fungere som demokratitrening. At det folk ser på DNS sine scener, skal drive dem ut på byens puber for å krangle og diskutere.

Altså at teateret skal fungere som et motvekt til digitalt sløvsinn og ekkokamre.

Målet er fagert, og veldig optimistisk. Men Larsson sier sånt med såpass tung begeistring og autoritet at det nesten er mulig å tro på det.

Teresa Benèr er en av Sveriges mest profilerte og erfarne teaterkritikere, med bakgrunn blant annet fra Svenska Dagbladet.

Hun tror Larsson blir en veldig bra sjef for DNS, «med sin innsikt i europeisk teater, og med en nysgjerrig interesse for teater som tør å stille spørsmål ved klisjeer og konvensjoner», som hun skriver i en epost.

Hun mener Larsson har en egen evne til å skape entusiasme blant skuespillerne.

«I mine øyne er Larsson en av Sveriges mest interessante regissører. Med et inntrengende blikk skaper han klarhet i komplekse tekster - Ibsen, Strindberg og Shakespeare», skriver kritikeren.

Larssons viktigste rolle blir kanskje som PR-guru for selve teateret. Han har med seg et renomme som fryktløs fornyer av tradisjonelle teaterstykker.

Alle som så hans versjon av Molieres «Den innbilt syke» under Festspillene i vår, kan skrive under på det.

I Larssons hender ble forestillingen en burlesk satire, så energisk at den truet med å velte ut i salen - med Larssons bestekamerat Mikael Persbrandt i hovedrollen. Sånt skaper store forventninger.

Les også

DNS satser på «Brand»: – Preben minner meg om en ung Persbrandt

Vi er kanskje i overkant opptatt av hvem som styrer de store kulturinstitusjonene i landets nest største by.

De blir som regel mottatt med avmålt begeistring, blandet med en lavspent sadistisk forventning om at vedkommende før eller senere må gå på trynet.

Spesielt hvis de kommer fra Oslo, Sverige eller Danmark.

Men teatersjefen er viktig, fordi Den Nationale Scene skal være nettopp det navnet sier. Et nasjonalt teater med nasjonale ambisjoner.

DNS skal ikke bare være heiagjengleder for en by med bra selvtillit, men peke ut over seg selv, ut over fjordene og fjellene, og si noe vesentlig om landet og verden vi lever i.

Det høres høyttravende ut, men DNS kan ikke fire på en slik programerklæring. Da kan teateret like godt gi blaffen i verden og spille den erkepatriotiske kavalkaden «Å Bergen, Bergen» herfra til evigheten.

Og dermed si farvel til 122 millioner kroner i året, som var akkurat den summen teateret fikk over statsbudsjettet i fjor.

KLAR FOR IBSEN: Skuespiller Preben Hodneland skal spille hovedrollen i Ibsen-sykket «Brand», som skal prege teatersjef Stefan Larssons første sesong i Bergen. Foto: Bjørn Erik Larsen

Teatersjefen ved DNS lever som regel i et symbiotisk forhold med byen. Det er en stående forventning om at hen skal både være åndelig høvding og sirkusdirektør, samtidig.

Hen skal stå i spagaten mellom den bergenske ur-farsen «Jan Herwitz» og bitende Bertolt Brecht, og se like blid ut hele tiden.

Det er ikke enkelt, spesielt ikke når teatersjefen samtidig må håndtere en hengemyr av interne konflikter.

Avtroppende teatersjef Agnete Haaland måtte håndtere to slike bataljer tidlig i sin periode. Først en rettssak mot teaterets produksjonstekniske sjef, og deretter en personalsak som involverte teaterets kommunikasjonssjef og direktør.

Les også

«Er dette et publikumsfrieri? Selvfølgelig er det det.»

Bergen er byen som i enkelte perioder spiste teatersjefer som kjeks. Fra 1996 til 2001 gikk DNS gjennom seks ulike sjefer, fra Ketil Egge til Bentein Baardson.

Kortest sjefstid fikk svenske Lars Arrhed, som var 31 år og bare fikk sitte i stolen fra januar til mars 1998.

Han ville både skrive, være skuespiller, regissør og teatersjef på en gang, og er vel en av få teatersjefer som har fått som oppsigelsesgrunn at han ble for ambisiøs for sitt eget styre.

Stefan Larsson er neppe mindre ambisiøs, men har trolig bedre rolleforståelse enn sin landsmann fra 1998.

Dessuten slipper han å begynne sin kontraktsperiode i rettssalen.

Publisert: