Mens vi venter på klimakampen

Norsk klimaengasjement er et dårlig skjult spill for galleriet.

OLJE ÜBER ALLES: Det finnes ingen ny olje, og det vi skal leve av etter den, er rett og slett mindre enn før, skriver Anne Rokkan. Bergens Tidende

  • Anne Aase Rokkan
    Gjestekommentator og masterstudent ved NHH

I 1948 skrev Samuel Beckett skuespillet «Mens vi venter på Godot». Stykket regnes som det absurde teaters gjennombrudd, og handler om noen som venter på en som aldri kommer.

Slik kunne man også beskrevet jakten på klimatiltak med reell effekt. Etter et velmenende tiår med kildesortering, second hand, handlenett og earth hour, står det nemlig enda verre til med norske utslipp enn før.

Norge har forpliktet seg til å kutte klimautslippene med 30 prosent i forhold til 1990-nivået, innen 2020.

Den pinlige realiteten er derimot at Norge er ett av bare syv land i Europa som har høyere utslipp i dag enn i 1990, bare måneder før vi etter avtalen altså skal ha kuttet kraftig.

Les også

Europa kom til Mongstad for å læra om klimagassfangst

Klimatiltak som faktisk virker er dyre og upopulære - se bare på bompenger og flyseteavgift.

Vi gir gjerne oss selv en klapp på skulderen for å kjøpe kortreist pesto på Bondens marked. Men tar du Gran Canaria og motorveien fra gjennomsnittsnordmannen, får du tute-aksjoner og vandalisme i retur.

For tre uker siden gikk omtrent 40.000 elever i streik for klimaet. Et av deres viktige budskap var «Nok prat - vi krever handling!»

Som sagt så gjort. Da jeg var innom Galleriet etter streiken for å, vel, handle, fikk jeg selskap av det som må ha vært halvparten av elevene i Bergen kommune.

Det skorter ikke på surmagede voksne som fryder seg over dette åpenbare hykleriet, og selv om det å peke nese til engasjert ungdom heller ikke bidrar, forstår jo alle poenget. Å gå i klimatog hjelper ikke i seg selv.

Les også

Klima og naturvern er to sider av same sak

En av grunnene til at det er så vanskelig faktisk å endre adferden vår, er at vi er flasket opp på idéen om at produkter får oss til å føle oss bra.

Edward Bernays, en amerikaner som jobbet med propaganda under første verdenskrig, utnyttet senere kunnskapen sin til bruk i kommersiell reklame.

Bernays var fetter av den kjente psykologen Sigmund Freud, og oppdaget at han kunne bruke Freuds teorier om at mennesker blir drevet av følelser og impulser de ikke selv kan styre, til å revolusjonere moderne markedsføring.

Ved å spille på folks følelser, som ofte overskygger våre mer rasjonelle sider, kunne han enkelt lede oss inn i fristelse.

Vi kjøper ikke ting fordi vi trenger det, men fordi de bekrefter for oss selv hvem vi er.

Les også

Fritt Ords pris til Greta Thunberg og Natur og Ungdom

Opprinnelig markedsførte man for eksempel en bil ved å påpeke at den var trygg og praktisk.

I mellomkrigstiden oppdaget Bernays at man solgte langt mer ved å lansere den som et skikkelig råskinn. Å kjøre den, symboliserte dermed det samme om føreren.

På samme måte fikk Bernays kvinner til å røyke sigaretter, som frem til da kun var vanlig blant menn, som en del av 70-tallet feministiske bølge - på oppdrag for Lucky Strike.

Som reklamemannen Don Draper sa i tv-serien Mad Men: «Konseptet kjærlighet ble oppfunnet av menn som meg - for å selge nylonstrømper».

Les også

Dissens, misnøye og jubel følger Aps oljeskifte

Den samme frekkhetens nådegave utnytter i dag vårt ønske om å leve miljøvennlig og bærekraftig.

Med produkter som skal gi oss inntrykk av å bidra i klimakampen, kjøper vi oss egentlig bare en følelse av bedre samvittighet.

Elbiler, naturgass og bambustannbørster er ikke på markedet for å redde klimaet, men for at produsentene skal tjene penger.

Selv eier jeg en slags vaskepose som skal fange opp mikroplast fra klær, mens selve posen er laget av oljeproduktet nylon.

I møte med denne virkeligheten er det ganske mye forlangt at en gjeng med ungdomsskoleelever skal snu forbruksmønsteret. Dessverre er det ikke utsikter til at noen andre vil gjøre det heller.

Så hvorfor tar ikke politikerne grep? Svaret gir seg nesten selv. Miljøvern er god butikk på lang sikt, men det er valg annethvert år.

Å gå inn for en politikk som er ukomfortabel og dyr for velgerne er ingen fristende strategi, og det er heller ingen behagelig erkjennelse at vi må kutte der de store utslippene faktisk kommer fra.

Skatteinntektene fra petroleumsutvinning var nemlig 110 milliarder kroner i 2018.

For å sammenligne størrelser: Arbeiderpartiet tapte sitt siste stortingsvalg etter å ha gått inn for en skatteøkning på 15 milliarder.

Å skulle erstatte oljeinntektene, eller leve uten, kommer til å bli historiens største skattebaksmell.

Les også

Slik vil dei gjera butikk av miljøproblem

En som likevel våger å leke med oljeflammen, er Audun Lysbakken.

Under SVs landsmøte for to uker siden vedtok de å gå inn for en «grønn new deal». De vil slutte å lete etter olje, og heller satse på en ny, grønn industri - uten at de riktig vet hva den skal bestå av, eller hva dette vil koste.

Det Lysbakken ikke kan si høyt, er samtidig det alle egentlig vet: ved å kutte i oljeinntektene må vi også kutte i egen levestandard.

Det finnes ingen ny olje, og det vi skal leve av etter den, er rett og slett mindre enn før.

Foreløpig er det ingenting som tyder på at dette er en pris vi er villige til å betale for klimaet.

Vi har heller ikke mange politikere som ser ut til å forstå at det å være statsleder også innebærer å være visjonær, og å lede og motivere sine borgere i møte med utfordringer de selv ikke tror de makter.

Når naturvernere nå krangler med miljøvernere om grønn vindmøllekraft, er utakk virkelig verdens lønn.