Endring i nord

Den russiske strategien i nord er nødt til å endre seg. Da må Norge være klar til å tilpasse seg.

ATOMUBÅT: – Ubåtene i Nordflåten er Russlands ultimate livsforsikring, skriver Ståle Ulriksen. Alexander Zemlianichenko, TT NYHETSBYRÅN (Arkiv)

Ståle Ulriksen
Forsker på Sjøkrigsskolen

I sikkerhetspolitisk sammenheng handler forholdet mellom Norge og Russland mest om geografi, teknologi og strategi. Norge må forholde seg til stormaktenes strategi og teknologi. Og den kommer til å endre seg i årene som kommer.

På 1950-tallet bygde både USA og Sovjetunionen opp arsenaler med kjernefysiske våpen som skulle leveres med bombefly. Seinere innførte begge interkontinentale missiler med kjernefysiske stridshoder. Sovjetunionen var først ute med sitt R-7 missil. De demonstrerte sine nye evner for hele verden i 1957 da en variant av R-7 løftet Sputnik, verdens første satellitt, opp i bane rundt jorden. Det ga amerikanerne en støkk.

De fryktet at om Sovjetunionen slo til først kunne alle amerikanske atomvåpen bli ødelagt uten at USA kunne slå tilbake. Dermed bygde USA store atomdrevne ubåter med missiler med atomladninger. De skulle operere skjult i verdenshavene. Dersom USA ble angrepet skulle disse slå tilbake mot Sovjetunionen. Dette ble kalt en strategisk andreslagskapasitet.

Les også

Debatt: Et sterkt forsvar er en forsikringspremie vi ikke har råd til å unnlate å betale

Sovjetunionen svarte med å bygge sine egne strategiske ubåter. Problemet var å bygge missiler som kunne skytes fra en ubåt og samtidig ha lang rekkevidde. R-7 missilet var et beist. Det veide 280 tonn, var 34 meter langt og 10 meter bredt.

Sovjetunionens første atomdrevne ubåter, November-klassen, var bare i underkant av åtte meter brede. Dermed måtte nye missiler utvikles.

De første anvendelige missilene, R-13, kunne levere et stridshode med enorm sprengkraft men rekkevidden var bare 600 kilometer. Ubåten måtte gå opp til overflaten for å kunne avfyre missilet. Da ville den være sårbar, for på grunn av rekkevidden på missilene måtte ubåten operere nær den amerikanske kysten.

De fleste av disse strategiske ubåtene fikk sine hjemmebaser på Kolahalvøyen. Hadde de havnet et annet sted, ville Norges sikkerhetspolitiske situasjon vært svært annerledes.

Les også

Leder: Skandalen i Østerrike

For å komme på skuddhold av storbyene i USA måtte de sovjetiske ubåtene seile fra Kola, gjennom «GIUK-gapet» – mellom Storbritannia, Island og Grønland – og over hele Nord-Atlanteren. Siden disse ubåtene ikke var spesielt stillegående var dette en risikabel ferd.

En ubåts evne til å overleve avhenger av at den ikke oppdages.

Den må derfor lage så lite støy som mulig. På Keflavik på Island sto amerikanske Orion maritime overvåkingsfly som var bygd for båtjakt. Orion kan slippe lyttebøyer som kan lokalisere ubåter, og skyte torpedoer som kan ødelegge dem.

Seinere ble både de strategiske ubåtene og deres missiler forbedret. Da Delta-klassen ble innført i Sovjetmarinen fra 1976 var de utrustet med 16 missiler med en rekkevidde på nesten 8000 kilometer. Den risikable seilasen gjennom GIUK-gapet ble unødvendig: Missilene kunne nå USA fra Barentshavet eller Norskehavet.

Men ubåtene var fremdeles mindre stillegående enn vestlige ubåter. Det ble viktig å hindre at amerikanske atomdrevne jaktubåter kunne finne og ødelegge de sovjetiske strategiske ubåtene. Det var også viktig å kunne hindre at basene som støttet de strategiske ubåtene kunne angripes av vestlige flåtestyrker i Norskehavet.

Den sovjetiske strategien for å beskytte andrelagskapasiteten kalles «bastionforsvaret». Det antas at dette fremdeles er russisk strategi. På 1970- og 1980-tallet bygde Sovjetunionen opp en stor og sterk marine.

Nordflåten ble den største og sterkeste av alle Sovjetunionens fire flåter.

I 1985 hadde den 51 strategiske ubåter. For å beskytte dem hadde Nordflåten 39 store og 57 mindre overflatekrigsskip, samt 79 atomdrevne og rundt 40 konvensjonelle ubåter. I tillegg kom mange landbaserte jager- og bombefly. Dette var en formidabel styrke.

I bastionforsvaret skulle disse styrkene utplasseres lagvis i forsvarslinjer som strakte seg fra GIUK-gapet til Kolahalvøya for å kunne stå imot angrep fra vest.

Les også

Ståle Ulriksen: Sikkerhetspolitisk balansegang

I dag har Nordflåten den samme hovedoppgaven. Den skal beskytte Russlands strategiske andrelagskapasitet. Det er bare åtte strategiske ubåter igjen.

Hver ubåt representerer dermed en mye større andel av stormaktens andreslagskapasitet enn i 1985. De er Russlands ultimate livsforsikring.

Betydningen kan nesten ikke overvurderes. For å beskytte dem har Nordflåten 17 atomdrevne og seks konvensjonelle ubåter og 11 store og seks små overflatekrigsskip. Altså en brøkdel av den flåten som ble designet for det opprinnelige bastionforsvaret.

Det er et åpent spørsmål om Nordflåten i det hele tatt er i stand til å gjennomføre en slik strategi. Jeg tviler.

Les også

Ståle Ulriksen: Den russiske militærmakten i nord

Gjennomsnittsalderen på disse fartøyene er 26 år. Det betyr at nesten hele flåten nærmer seg pensjonsalderen. De siste årene er det blitt tydelig at Russland sliter med å erstatte dem. Samtidig utvikles ny teknologi som kanskje kan brukes til å gjøre den samme jobben, bare på en annen måte.

Da vil altså strategien endre seg. Og da kan også geografiens militære betydning bli endret, og Norges militære utfordringer forandres.

Når vi i Norge skal planlegge vårt fremtidige forsvar, og vår egen strategi, er det svært viktig å være oppmerksom på dette. Både teknologi, strategi og den militære betydningen av geografi er i rask endring.