Folkeforakten

Vi elsker å hate politikerne våre. Her kommer en titt i speilet.

Publisert: Publisert:

VALGKAMPKYSS: Jeg har sett tannlegepasienter være mer komfortabel enn Erna Solberg (H) da hun kysset en sjøløve på Akvariet, skriver artikkelforfatteren. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Anne Rokkan
Kommentator

Når jeg ser hvilke krav vi bergensere stiller til lokalpolitikerne, kan det nesten virke som om vi elsker å bli skuffet – og rasende.

Muligens er det den livslange ydmykelsen vi påføres av vestlandsklimaet og Brann, som gjør at vi tyr til ytterligere kollektiv selvskading.

Et overblikk på bergensernes hjertesaker avslører nemlig én ting: her kan ingen vinne.

Skylden er det politikerne som får.

Vi krever bybane, motorvei, sykkelstier, tunneler, firefelts bro og ny Bergensbane, men nåde den politiker som gjør at akkurat jeg blir påvirket av byggearbeidet.

Ikke så mye som en parsellhage skal graves i - intet stakittgjerde skal rikkes!

Vi handler helst på gigantiske kjøpesentre i distriktene, men rystes over sentrumsdød. «Det var jo så mye koseligere før!»

Vi vil kjøre når vi først skal til byen, og datokjøring og bompenger skal vi ha oss frabedt. Slike tiltak er, som så mye annet, det aller dummeste vi har hørt.

Samtidig hadde det vært greit om noen tok hånd om klimaendringene, og det at et par astmatikere på Danmarksplass stryker med hver vinter, er jo ikke ideelt.

Helt klart en jobb for politikerne!

Vi vil rusle over Bryggen uten verken bybane eller biler. Hvor politikerne putter trafikken driter vi i, så lenge det fungerer perfekt for hver enkelt.

Vi må da kunne bosette oss på Sotra selv om vi jobber på Mongstad, og kjøre gratis og uten kø hele veien?

Mine personlige favoritter er når vi forventer at politikerne skal redde oss fra vår egen dårlige dømmekraft.

Du har bygget uten tillatelse – jammen, akkurat dette tilbygget er jo så uproblematisk, må det virkelig rives?

Du har kjøpt hus rett ved siden av flyplassen, og oppdager etterpå at det kommer lyd fra flyene – noen må da kunne flytte Flesland, bare litt?

Vi vil alle bo i en Ja-kommune, men håper naboen får «Nei».

Det må da politikerne kunne fikse?

På toppen av det hele klinker vi til med en kraftige dose politikerforakt. Som de lyver, tenker vi. Disse late, inkompetente, uredelige elitistene. Sånn sett kommer valgkamp som en gave til folket.

Valgkampen fungerer som en slags straff for det vi liker å tenke at politikerne driver med resten av tiden: blåser i valgløftene, mesker seg i skattepenger og bytter på å ombestemme seg for hvor Bybanen skal gå.

Deretter produserer de meningsløs retorikk hvor det alltid finnes en unnskyldning, men aldri noen som beklager.

Jeg kan være den første til å innrømme at jeg godter meg over de stakkars listekandidatene.

Jeg riktig nyter å se politikerne, stadig mer preget av søvnmangel og bensinstasjonbaguetter, valfarte rundt for å småprate og grille pølser.

Jeg betviler faktisk ikke politikernes oppriktige engasjement for samfunnet, men at de egentlig har så lyst til å besøke hvert eneste sted i valgkretsen hvor det finnes et busstopp, det tror jeg ikke noe på.

Jeg tipper at byrådslederkandidat Roger Valhammer (Ap) helst skulle snakket om gratis barnehage uten å måtte deise rundt på en trampoline i Kjøkkelvik.

Like så at hans motstander Harald Victor Hove (H) nok ville sluppet å hoppe fra timeteren på Ado for å fremme gratis svømmeundervisning.

Nasjonalt er det så mye bra at det er vanskelig å velge. Jeg har sett tannlegepasienter være mer komfortabel enn Erna Solberg (H) da hun kysset en sjøløve på Akvariet, og 8 måneder gamle babyer med mer rytmesans enn Jonas Gahr Støre (Ap) i Pride-paraden.

Å se politikerne lide seg gjennom dette, alt for å sjarmere en skarve stemme ut av oss, får meg til å tenke at de virkelig må være motiverte for jobben.

Det er til og med mulig at de faktisk brenner for samfunnet. Dersom de bare vil ha en kul jobb, finnes det nemlig enklere løsninger.

Å være politiker er i praksis en evigvarende søknadsprosess til en jobb du vet du kommer til å få kjeft for å gjøre.

Skulle du være så uheldig å få den, vet du at flesteparten av sjefene dine egentlig aldri ønsket å gi deg stillingen.

De få som faktisk heiet på akkurat deg, kommer snart til å bli forbanna for at du ikke innfrir forventningene deres.

Når du prøver å forklare velgerne at du virkelig prøver å få bygget ny fotballbane i nærmiljøet, men at det er veldig trangt i budsjettet og mange ulike prioriteringer, anklager de deg for ren løgn.

Deretter blir du stemplet som en slags eliteklasse, til tross for at en gjennomgang viser at folk i bystyret stort sett er vanlige folk, med vanlige jobber.

Et mareritt, i mine øyne. Hvem ønsker egentlig seg selv så vondt?

Til tross for at politikerne fortjener å vite hva vi krever av dem, og aldri skal få glemme at de sitter på vår nåde, kan vi nok ta oss selv litt i skinnet iblant også.

Vi glemmer at politikerne ikke kan gjøre alle til lags – et premiss for demokratiet er faktisk at mange blir skuffet.

Vi trenger kanskje ikke å kreve at de skal rydde opp i saker hvor vi strengt talt har rotet det til for oss selv. Og vi må belite oss på at politikk handler om kompromisser.

Så kan vi heller være enda hardere i klypen når politikerne virkelig fortjener det.

Da hører de kanskje litt bedre etter også.

Publisert: