De glemte menneskene

Tvangsbruken i norske fengsler er storstilt og skadelig. Hvorfor griper ingen inn?

Eirin Eikefjord
Kommentator i BT

Marvin Halleraker

Han har kuttet opp høyre lår, og laget et kutt under kneet.

«Ønsker å dø. Klarer ikke å slutte å skade seg», står det i tvangsloggen.

Klokken 20.45 ringer fengselsbetjentene legevakten. En time seinere blir mannen fulgt til lege. Han er syk og suicidal. Men ikke syk nok til å legges inn.

Legen gir ham to Sobril. Klokken 23.15 er han tilbake på glattcellen igjen.

Sobril hjelper mot angst og uro og søvnvansker. Det hjelper ikke mot at norske myndigheter bevisst og systematisk tillater uverdig og skadelig maktbruk mot samfunnets svakeste.

Les også

De er psykisk ustabile og skader seg selv. Hjelpen er å bli låst inne på en glattcelle.

Nesten 900 ganger er innsatte blitt bundet fast eller stengt inne på nakne betongceller de siste to årene. En av dem satt der i 16 døgn i strekk. Noen har vært isolert over 500 timer i løpet av et år.

Tvang og isolasjon er det mest inngripende maktmiddelet staten får bruke mot egne borgere. Men til tross for alvoret, bryr ikke staten seg med å kartlegge hvor ofte, hvor lenge og hvorfor det skjer.

Nå har Bergens Tidende gjort den jobben. Tallene bør ryste de ansvarlige.

Omfanget er voldsomt. Det er sannsynligvis systematiske og klare brudd på Grunnlovens forbud mot umenneskelig behandling, mener Nasjonal Institusjon for Menneskerettigheter (NIM). Sivilombudsmannen er bekymret og utålmodig. FNs torturkomité kommer stadig med krass kritikk av norske fengselsforhold, seinest 18. mai.

Likevel holder Norge ubønnhørlig frem med denne tungt kritiserte praksisen.

«Dette er glemte mennesker», sier professor i rettssosiologi, Peter Scharff Smith, til BT.

Les også

Fortvilelsen på celle 6143

De glemte menneskene kutter seg i underlivet med barberblad. Gnager på pulsårene i fortvilelse. Risper seg med malingsflak. Forsøker å henge seg i undertøy og skolisser.

De burde vært et helt annet sted, som fengselsleder Håkon Melvold i Ringerike fengsel sier til BT. Men de faller mellom alle stoler. For syke for fengsel, for friske for psykiatrien, for kriminelle for samfunnet.

Isolasjon og beltelegging setter fengselsbetjentene i en umulig skvis. Folk tar livet sitt hvis de snur ryggen til. Hvilket valg har de egentlig?

«Skal vi rive BH og truse av disse kvinnene fordi vi er redd de vil forsøke å begå selvmord? Skal vi la dem sitte og menstruere rett på betonggulvet? Hvilken verdighet har de igjen da, spør fengselsleder Tanja Rosså Ødegård i Stavanger fengsel.

Systemet tvinger fengselsbetjenter til å fungere som torturister.

«Etter vår vurdering er det ikke grunn til å tro at bruken ikke er i samsvar med gjeldende regelverk», sier Jan-Erik Sandlie, assisterende direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI).

Regelverket er diffust og internasjonalt. Det finnes forbud mot tortur og umenneskelig behandling, men det finnes ingen øvre grense for hvor lenge folk kan sitte fengslet i fengselet.

Men problemet er ikke bare et elastisk regelverk. Det største problemet er myndighetenes merkelige uvilje mot å fikse det.

Torsdag denne uken skjerpet regjeringen reglene for bruk av glattceller i politiarresten. Ingen skal sitte lenger enn 48 timer, Norge har endelig tilpasset regelverket til internasjonale menneskerettigheter, hurra!

Nyheten ble presentert som en gladsak. Det er den ikke. Til det er baksiden av medaljen for grell.

Endringen skjer først etter flere tiår med systematiske brudd på alt som er av internasjonale rammer og torturkonvensjoner. Allerede på 50-tallet advarte eksperter mot den eskalerende bruken av glattceller. Siden den gang har Norge fått rituell refs av verdens torturkomiteer. Justismyndighetene har i kjent stil stukket hodet i sanden og avvist all kritikk.

Les også

Regjeringen skjerper reglene for glattcelle

Den brokete serien av norske justisministre har én ting til felles: De vrir seg ålaktig unna når norsk isolasjonspraksis kommer på dagsorden.

Det er ikke akkurat noen politisk vinnersak å gå i bresjen for statsautorisert tortur. Det er heller ingen vinnersak å kaste penger i fengselssluket.

«Vi vil gjennomgå kritikken og vurdere hvilke tiltak det er grunnlag for», skriver justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) i en intetsigende e-post til BT.

Som om problemet kan viftes vekk med standardfraser.

Hele verden gråter for USAs internerte barn, men ingen går i demonstrasjonstog for kriminelle i belteseng. Det burde man gjøre.

«Å fengsles er som å dø levende. Å fengsles er å kastes ut i en ond verden hvor krenkelser er dagligdags. Hvor disiplinering og undertrykkelse er normen». Slik beskriver drapsdømt og doktorgradsskribent i filosofi, Andreas Ribe, å være fange, i Vårt Land.

Norske fengsler er fulle av syke og sårbare mennesker som blir ignorert, beltelagt og isolert av staten. Det er på tide å stå opp for de glemte menneskene.